Øve på å tåle angsttriggere

På nettsiden til Helse Norge (2025) defineres angst i korthet som tilstander der hovedsymptomet er irrasjonell frykt. Fra naturens side unngår vi det vi er redd for, og får derfor ikke erfart at det vi er redde for, egentlig ikke er farlig. Derfor er eksponering, det å konfrontere det angstvekkende til man erfarer at det ikke er farlig, et viktig trekk i angstbehandling.

Som psykolog i TOO erfarte jeg at overgrepsutsatte med tannbehandlingsangst kan øve på å tåle det som er angstvekkende, såkalte triggere, slik at det går an å mestre tannbehandling uten at de utløser overgrepsminner. Pasientene strever ofte med tillit, og har ekstra behov for å bruke tid sammen med den som skal komme inntil og berøre munnen deres.

En viktig del av eksponeringsarbeidet er psykoedukasjon om angstens indre mekanismer. Det kan øke pasientens tillit og økt motivasjon for eksponeringen. Det kan også minke pasientens skamberedskap, gitt at mange hele livet har trodd at de var de eneste som opplevde de vanskene de har slitt med etter traumet, og har følt seg unormale.

Videre kan psykologisk behandling også ha negative effekter, og det er viktig å informere om at angsten kan øke og man kan huske flere vonde detaljer når pasienten får eksponeringsterapi (Flor & Kennair, 2019).

Min erfaring er at det øker motivasjonen for behandlingen når jeg som psykolog bruker et språk som gjør at pasienten kjenner igjen og får eierskap til behandlingen. Eksponering for noe som vekker angst, kan virke skremmende. Men alle vet at det hjelper å øve når noe er vanskelig. Jeg opplever at pasienten får mer eierskap til behandlingen når eksponeringen omtales som nettopp å øve på og tåle angsttriggere, og den terapeutiske alliansen styrkes. Av samme grunn bytter jeg ut begrepet dissosiasjon med å falle ut, og begrepet intrusjoner eller flashbacks bytter jeg ut med påtrengende traumeminner i samtaler med pasientene.

Psykologen i tverrfaglig arbeid

I min jobb i TOO så jeg virkelig nytten av at behandling av tannbehandlingsangst gis av et tverrfaglig team. En del av behandlingen for pasienter som går i terapi for tannbehandlingsangst, er å gi støtte og motivasjon for å møte tannbehandlingssituasjoner. Dersom pasienten fra før har en behandlende psykolog, kan et samarbeid være nyttig også her. Terapeuten som kjenner pasienten fra før, kan være en god hjelper i prosessen, både før pasienten er klar for å konfrontere angsten i tannbehandling, og mellom sesjonene. En god modell kan være å planlegge at pasienten har en individualtime hos psykologen sin før eller etter tannlegebesøket. Det kan føre til bedre samhandling og trygge pasienten at behandlende tannlege og psykolog snakker sammen.

La den overgrepsutsatte ta styring

Pasienter forteller at det er lettere å øve bort triggerne når situasjonen tilrettelegges slik at de selv kan ta styring og kontroll. Tannbehandling blir spesielt vanskelig etter orale overgrep (Willumsen, 2001). Mange pasienter som har opplevd slike overgrep, har triggerpunkter som gjør at de føler at de må kaste opp når de forsøker å pusse tennene bak i munnen eller kjenner trykk mot ganen. Derfor kan det å øve på å pusse tennene bak i munnen uten å brekke seg være en form for eksponering. Det er som regel fortere å komme i mål dersom pasienten øver med tannbørsten i munnen og så vidt kommer nær eller borti triggerpunktet på tunga uten at det blir til brekning. Dette kan pasienten øve på hjemme i stua si, lenge, og samtidig holde på med andre ting, som å se på en film. Jeg har liggende engangstannbørster på psykologrommet. Det gir meg anledning til å demonstrere hvordan tannbørsten kan brukes til å øve bort brekningsrefleksen.

Det kan også være vanskelig for overgrepsoverlevere å bli berørt i ansiktet og rundt munnen av tannlegen. Pasienten kan selv ta styring på å øve på å tåle berøring ved å holde sin hånd på tannlegens håndledd, selv føre tannlegens hånd mot ansiktet og legge den mot kinn og lepper, og så skyve hånden litt bort når det kjennes for overveldende. Det er vanlig at pasienter sier at det er flaut å øve slik, men skamfølelsen går som regel fort over dersom pasienten fortsetter å øve i noen minutter. Psykologen får da en støttende og veiledende rolle både for pasienten og tannlegen, og kan ha et overblikk over øvingsprosessen.

I inntakssamtalen ved TOO blir alle pasientene spurt om traumeerfaringer. De som svarer at de har slike erfaringer, blir spurt om de kan falle ut (dissosiere) når det blir vanskelig, og mange kjenner seg igjen i det. Noen forteller at de aktivt forsøker å falle ut og bli fjern, fordi det er en måte å unngå å kjenne på den psykologiske smerten som tannbehandlingen kan føre til. Det å koble seg av og bli nummen kan beskrives som indre unngåelse. Samtidig kan et slikt unnvikende forsvar øke angsten.

Dissosiasjon er sjelden innenfor tannlegens kunnskaps- og erfaringsbakgrunn. Hvis tannlegen gjennomfører behandling når pasienten er i en fastfrosset og nummen tilstand, kan erfaringen bli en retraumatisering heller enn meningsfull øving. Her har psykologen et klart ansvar. Pasienter forteller at det er lettere å stå imot tendensen til å falle ut når de selv tar kontroll. De fleste får forvarsler, som å begynne å kjenne seg fjern, miste kontakt med følelsen av armene eller bena, miste fokus i blikket og se bort eller lukke øynene. Psykologen kan være oppmerksom på slike signaler og hjelpe pasienten til å hente seg tilbake til nåsituasjonen. Dersom pasienten likevel faller ut og gir lite kontakt, kan det hjelpe å be om blikkontakt. Det kan være vanskelig å se om pasienten går inn i en fastfrosset (freeze) eller underkastende (fawn) tilstand. Det kan uansett være effektivt å be pasienten om å reise seg fra stolen og gå litt rundt i rommet for å hente seg over i en mer aktiv fight-or-flight-tilstand.

Det er også mange som dissosierer når tannlegestolen blir lagt bakover. En måte pasienten kan oppleve kontroll på, er at hen sitter oppreist mens tannlegen legger stolen litt bakover. Deretter legger pasienten seg selv bakover i stolen, og setter seg litt opp igjen når det blir for mye.

Det kan også gi god effekt om pasienten følger med på det tannlegen gjør, i et speil. Mange pasienter vegrer seg for dette, og sier at det er ubehagelig å se den dårlige tannstatusen. Men dersom pasienten ser at det som skjer, er helsehjelp og ikke er et overgrep, motvirker det påtrengende traumeminner og tendensen til å falle ut.

Væske i munn og svelg eller våte bomullsruller kan ha lignende konsistens som sæd og derfor trigge traumeangst. Det kan da vise seg at pasienten har lært seg spesielle metoder å drikke på for å unngå angsten, for eksempel å ta svært små slurker. Når personen selv skjønner at dette er unngåelsesatferd, kan man få til et samarbeid om hjemmelekser som handler om å øve på å ha vann eller saus i munnen til det ikke lenger trigger traumeangst.

Øve på å si stopp

Mange pasienter med overgrepsminner forteller at overgriper(ne) nærmest trente bort evnen deres til å sette grenser da de var barn, ved å påføre straff dersom de sa nei eller stopp. Som voksen kan det fremdeles kjennes umulig ut å hevde egne grenser.

Det er flere måter å trene på å sette grenser på. Det hjelper å bidra til at pasientene får en opplevelse av kontroll og autonomi, slik beskrevet over. Relatert er det virksomt å øve inn et stoppsignal, for eksempel å løfte hånden i været. Stoppsignalet må naturligvis respekteres. Hvis tannlegen fortsetter behandling på tross av stoppsignalet, kan det oppleves som et stort svik, som hemmer tilliten. Tilliten er avgjørende for å øve på det man er reddest for.

Det er mer komplisert i tilfeller der pasienter ikke evner å si stopp. Erfaringsmessig kan det være vanskelig for tannhelsepersonell å lese pasienten i slike situasjoner. Tannlegen kan tro at pasienten har kontroll og kan si stopp, uten at det er tilfelle. Det er da lett å få motsatt effekt av det stoppsignaler skulle representere, en retraumatisering der pasienten føler seg fastlåst og i etterkant føler på skam og selvforakt for ikke å ha sagt fra. Dersom det viser seg at pasienten ikke klarer å si stopp ved å løfte hånden, går det an å øve på å få det til mens pasienten sitter i en vanlig kontorstol og ikke i tannlegestolen. Det går som regel lettere å få til å si stopp etter at pasienten har gitt stoppsignal noen ganger, og har etablert et kroppsminne om å løfte hånden.

Overgrepsutsatte kan også oppleve det som vanskelig å kjenne på sine kroppslige intimgrenser. Tannlegen trenger på sin side som oftest å krysse pasientens kroppsgrense for å gjøre jobben sin, og noen pasienter kan i slike situasjoner falle ut. Det kan hjelpe pasienten å øve på å bli bevisst på kroppsgrensene sine, og på å gi et stoppsignal. På denne måten får pasienten selv styringen i en utfordrende både posisjon og situasjon. En måte å øve på er at psykologen eller tannlegen sakte nærmer seg pasienten, og ber pasienten kjenne etter og si fra når det er nok, for så å løfte hånden. Noen klarer ikke å si stopp med hånden, men viser likevel med kroppen og mimikken når grensen krysses, for eksempel med å skjære grimaser eller trekke hodet tilbake.

Psykologer kan også bidra i behandlingen ved å kunne fange opp når pasienten får påtrengende traumeminner i en tannbehandlingssituasjon. Blikkontakten blir gjerne borte, og pasienten snur seg bort. Ansiktet blir enten smertepreget eller tomt og fraværende, og huden kan skifte farge og blir enten rødlett eller blek og klam. Dette være vanskeligere å se for tannlegen og lett forveksles med for eksempel besvimelse. Det er derfor viktig å forberede pasienter og tannleger på at dette kan skje, og hvorfor. Vi må tåle at pasienten kan bli trukket tilbake i tid, og å føle seg liten og redd. Psykologen må ha klart for seg, og minne pasienten på, at det som var farlig da, ikke er farlig nå, at pasienten har overlevd det, og at det ikke kan skade hverken pasienten eller andre. Erfaringen min er at hvis pasienten tør å gi blikkontakt og gjerne fortelle litt om det som skjer i traumeminnet, toner det seg hurtig ned. Kanskje fordi det å gi noen blikkontakt betyr at pasienten der og da konfronterer angsten og skammen på en direkte og fysisk måte, fremfor å unngå og gjemme den bort?

Konklusjon

Mange pasienter som har tannbehandlingsangst, har også vært utsatt for overgrep tidlig i livet. I artikkelen har jeg drøftet erfaringer med behandling av tannbehandlingsangst, og hvor viktig psykologens rolle er i et tverrfaglig samarbeid med tannlegen. Jeg har vist hvordan psykologen kan hjelpe pasienten å øve på å konfrontere angsttriggere til angsten går over. Overgrepsutsatte kan ha spesielle triggere, spesielt etter orale overgrep, som er særskilt relevante i en tannbehandlingsangst. Jeg har delt erfaringer med hvordan man kan hjelpe dem slik at tannbehandling ikke lenger trigger påtrengende traumeminner.