Diskriminering skaper sårbarhet

1 av 3 transpersoner har forsøkt å ta sitt eget liv, og over halvparten av alle transpersoner rapporterer om symptomer på angst og depresjon (Andersen et al., 2021). Samtidig har 1 av 4 opplevd vold i løpet av de siste fem årene. Rundt halvparten blir utsatt for mobbing og trakassering på skolen og på arbeidsplassen (Andersen et al., 2021). Dette er hårreisende tall. Det finnes knapt noen grupper som rapporter om tilsvarende psykisk uhelse og diskriminering.

I 1978 argumenterte Foucault for at homofobi er gjennomgripende i vestlig kultur. Han viser til at homofobien ikke forsvant, men kun endret karakter utover 1900-tallet: fra synd, til kriminelt, til sykt. Jeg tenker at det samme gjelder transfobien. Som tallene over viser, preges dagens samfunn fremdeles av transfobi. Dagens transfobi tar ofte form som en oppfatning om at transpersoner truer tradisjonelle verdier.

Mange tenker kanskje at de kan sitte stille og vente på at samfunnet blir bedre. Men sånn er det ikke. Noen driver denne utviklingen frem. Og noen står i veien for den, drar i motsatt retning. Den 28. januar 2025 ble det sendt ut en ordre fra Det hvite hus i USA om at kjønnsbekreftende behandling skal stoppes og de som promoterer eller utfører slik behandling, skal straffes (behandlingen omtales forresten som «kjemisk og kirurgisk kjønnslemlestelse» i ordren). Store teknologiselskaper, som blant annet Meta (Facebook og Instagram), anser nå ikke lenger hatefulle ytringer mot skeive som brudd på deres retningslinjer. Verdensomspennende kjeder, som McDonalds, har trukket produkter knyttet til Pride og endret ansattreglementet rundt skeivhet. Alt dette legger til rette for mer hat, hets og diskriminering, og utvider grensene for hva samfunnet tolererer av sjikane mot minoritetsgrupper. Tilsvarende konservative strømninger ser vi i hele verden, også i Norge, nylig eksemplifisert ved at KrF og FrP vil ta undervisning om kjønnsmangfold ut av norske skoler (Engesbak, 2024).

Jeg får vondt i magen bare av tanken på hvor dette kan gå.

Helsehjelp for transpersoner og psykologers rolle

I 2018 ble endelig transpersoner definert ut av våre hellige 99 bud – F-diagnosene i ICD-10. Kjønnsinkongruens og kjønnsdysfori er nå omtalt som en tilstand under «seksuell helse», på lik linje med graviditet. Altså en tilstand som gir rett på helsehjelp, uten at det betyr at man er syk. De nye diagnosene er også ment til å beskrive opplevelsen som er relevant for helsehjelp: henholdsvis at det er uoverensstemmelse mellom ens personlige/sosiale kjønn og kjønnet som ble tildelt ved fødsel, og at dette medfører et sterkt ubehag. Dysforien – ubehaget – vil stort sett reduseres eller forsvinne i takt med at man lever ut sin kjønnsidentitet og eventuelt gjennomgår medisinsk kjønnsbekreftende behandling.

Helsevesenet skal dermed ikke lenger ta stilling til om en person er trans eller ikke. Det man skal vurdere, er hvorvidt kjønnsbekreftende behandling vil være hensiktsmessig for å redusere kjønnsdysfori. Altså gjennomgår man ikke kjønnsbekreftende behandling først og fremst for å få bedre psykisk helse eller livskvalitet – dette er en bieffekt. Til sammenligning er en abort suksessfull dersom den terminerer graviditeten og det oppleves riktig, ikke om personen skårer bedre på angst- og depresjonsskalaer. De fleste vil være enige i at informert samtykke vil være den beste metoden for å avgjøre om noen bør ta abort. På samme måte kan psykologer hjelpe transpersoner til å utforske tanker og følelser rundt kjønnsbekreftende behandling. Men vi skal ikke, og bør ikke, avgjøre hvorvidt noen bør gjennomgå slik behandling.

Forresten vil jeg bare nevne at de som angrer på å ha gjennomgått medisinsk kjønnsbekreftende behandling, ofte forteller at de angrer på grunn av økt diskriminering. Og likevel er det snakk om under 5 % (Bustos, 2021; Narayan et al., 2021). En studie viste at 12 % angrer på behandling av prostatakreft (Morris, 2015), og 10 % angrer på kneleddsartroplastikk (DeFrance & Scuderi, 2023), men jeg ser få ta til orde for å stoppe med noe av det.

Psykologisk arbeid med transpersoner kan dessuten være spennende fra et faglig perspektiv, dersom man klarer å legge fra seg egen usikkerhet. Vi psykologer kan hjelpe pasienten til å se feilkjønning som en form for invalidering, og forklare konsekvensene av regelmessig invalidering over tid. Pasienten kan hjelpes med å utforske sammenhengen mellom emosjonsreguleringsvansker og tidligere eller nåværende aversjon mot egen kropp. Gjennom å styrke selvhevdelsen og skape kontroll over eget narrativ kan vi bygge motstandsdyktighet i en utrygg verden. De psykologiske mekanismene bak psykisk uhelse kan flettes elegant sammen med samfunnets diskrimineringsmekanismer, og både psykolog og pasient kan oppleve behandlingen som givende.

«Kjønnsutforskende behandling»

Psykisk helsehjelp må ikke forveksles med såkalt «kjønnsutforskende behandling» («Gender Exploratory Therapy»). Behandlingsformen har blitt frontet som et alternativ til medisinsk kjønnsbekreftende behandling, og det er vanskelig å lese det på andre måter enn at man anser medisinsk behandling som unødvendig bare man får utforsket egen kjønnsidentitet tilstrekkelig (Ashley, 2022). Dersom man utøver en praksis som har den konsekvensen at det hindrer pasienten fra å motta kjønnsbekreftende behandling, bidrar man samtidig til at pasienten må leve som et annet kjønn enn sitt eget. En slik tilnærming ser for meg ut til å ligge nærmere konverteringsterapi enn noe annet, noe som både er skadelig og ulovlig. Selvsagt skal man utforske klientens kjønnsidentitet sammen, men det må være på bakgrunn av pasientens ønske, og ta utgangspunkt i at det er like fint å være transperson som cisperson. Dette standpunktet må være klart og uttalt før noen form for utforskning kan begynne. Du må vise at du er en trygg person å snakke med.

Vis at du bryr deg

Våren er i anmarsj, og vi nærmer oss Pride. Jeg gleder meg, og det kommer til å bli gøy. Men jeg gruer meg også. Hatet mot skeive synliggjøres, og det gjør vondt. Det skrives dritt om oss på nettet, det glos stygt i gatene. Jeg må forberede meg på at jeg eller noen jeg kjenner, kan bli slått ned. Nå er tiden for at dere, den stilltiende majoritet, hever stemmen deres. Snakk om det på jobb, del i sosiale medier, hiss deg opp sammen med venner. Alt hjelper. Alt utenom stillhet.