Gapestokken og kollektiv forakt

Den opprinnelige gapestokken var et fysisk strafferedskap – en pæl med en jernbøyle der den dømte ble lenket fast for å stilles ut til offentlig ydmykelse. Den ble plassert på åpne plasser for å maksimere den skaminduserende effekten. På 17- og 1800-tallet, med opplysningstidens søkelys på human og proporsjonal straff, ble gapestokken gradvis ansett som en barbarisk praksis og faset ut.

I dag brukes begrepet i overført betydning, særlig for å advare mot forhastede «domfellelser» i offentligheten. Selv om den fysiske gapestokken er borte, lever mekanismen videre. Sosiale medier fungerer som en moderne gapestokk – en plattform der individer kan utsettes for kollektiv fordømmelse, uten noen klar ansvarsfordeling eller rettssikkerhet.

Men det betyr ikke at enhver offentlig kritikk er en gapestokk.

Når følelsesbevissthet blir etisk bevissthet

Wilfred Bion beskrev hvordan grupper eller et faglig fellesskap kan fungere på ulike nivåer av refleksjon, avhengig av om de preges av analytisk tenkning eller emosjonelt drevne prosesser. I en arbeidsgruppe er refleksjonen strukturert og målrettet, mens grunnantakelsesgrupper preges av affektive dynamikker hvor kollektive følelser som indignasjon og forakt forsterkes gjennom samspill i gruppen (Bion, 1961).

Dette er avgjørende for å forstå hvordan profesjonsetiske debatter utvikler seg i offentligheten. Når vi deltar i slike diskusjoner, beveger vi oss ofte mellom ulike posisjoner – fra en saklig og refleksiv vurdering av etiske problemstillinger til en mer emosjonelt ladet respons, som formes av gruppens kollektive energi heller enn individuelt resonnement.

Den franske filosofen René Girard (1972) gir et beslektet perspektiv gjennom sin teori om syndebukk-mekanismer. Han viser hvordan samfunn i uro ofte samler seg rundt én person eller en gruppe som symbol på det kollektivet opplever som galt. Når en psykologs praksis kommer i medienes søkelys, er det en reell risiko for at diskusjonen beveger seg fra etisk refleksjon til rituell eksklusjon – der formålet ikke lenger er å drøfte profesjonens rammer, men å markere moralsk avstand til den som har brutt dem.

Dette er også nært beslektet med Bions beskrivelse av gruppers affektive dynamikk. Når en gruppe drives av grunnantakelser – som behovet for en fiende (fight-flight) eller en frelser (dependency) – kan individets evne til selvstendig refleksjon svekkes. Man identifiserer seg med gruppens affektive strømning heller enn å innta en kritisk posisjon.

Hannah Arendt (1963) beskrev hvordan tankeløshet – fraværet av kritisk refleksjon – kan lede til etiske feilvurderinger, ikke nødvendigvis fordi individet handler med bevisst ondskap, men fordi det lar seg styre av de rådende sosiale impulsene uten å foreta en reell vurdering av sakens prinsipielle sider.

Her ligger profesjonens ansvar: Skal vi være etisk bevisste, må vi også være følelsesbevisste – vi må rette et introspektivt blikk på hva vi reagerer på, og hvorfor vi reagerer slik vi gjør. Hvis vi mener at profesjonsetikken fordrer grundige vurderinger av rammene for psykologers praksis, må vi også kreve en grundig vurdering av hvordan vi selv vurderer slike saker.

Fagetikk tåler offentligheten

Når det hevdes at etiske vurderinger av Kjøs’ praksis er en del av en primitiv gapestokkprosess, risikerer vi at debatten knebles. Å drøfte profesjonsetikk er ikke det samme som å henge ut enkeltpersoner. Faktisk er det motsatte tilfelle: Dersom vi unngår slike diskusjoner av frykt for reaksjoner, svikter vi vårt profesjonsansvar. Samtidig kan man spørre seg om nettopp denne frykten påvirker hvem som deltar i debatten, og hvordan. Flere psykologer skal ha bidratt til varslingen mot Kjøs, men har valgt å forbli anonyme. De har vist til alvorlige bekymringer knyttet til praksis og har i noen tilfeller sendt inn egne klager. Dersom det er frykten for kollegiale eller offentlige reaksjoner som hindrer dem i å stå åpent fram, er det i seg selv et signal om at det profesjonsetiske samtaleklimaet ikke er så fritt som det burde være. En kultur der fagfolk vegrer seg for å stille kritiske spørsmål i det offentlige rom, svekker muligheten for en åpen og nyansert diskusjon om profesjonens rammer.

Paradoksalt nok brukes argumentet om gapestokk nå for å hindre refleksjon – særlig i en sak der Kjøs’ eget prosjekt har vært å åpne terapidøren for offentligheten. Når målet har vært å gjøre terapi mer tilgjengelig og transparent, gir det liten mening at de etiske implikasjonene av eksponeringen ikke tåler diskusjon.

Kjøs-saken og profesjonsetikk

Peder Kjøs har lenge vært en av psykologprofesjonens mest synlige skikkelser i offentligheten. Hans arbeid med å synliggjøre terapi gjennom TV-programmer, podkaster og bøker har bidratt til å normalisere samtaler om psykisk helse og terapi. Nettopp fordi han har vært en pioner i å ta terapi inn i offentligheten, er det vår plikt å drøfte hvilke etiske rammer som bør gjelde i slike sammenhenger. Argumentet om at vi bør vente på Helsetilsynets «dom», holder ikke. Først og fremst fordi saken er så opplyst som den kan bli. Hele sakskomplekset som man trenger for å ta stilling til det etiske, ligger åpent tilgjengelig i boken Et brev til psykologen og i podkasten Hos Peder.

Torgalsbøen (2022) stilte spørsmål ved om Jeg mot meg ivaretok deltakernes autonomi, samtykkekompetanse og beskyttelse av sårbarhet. Hun uttrykte bekymring for at unge mennesker i en sårbar fase skulle blottlegge livet sitt for hele den norske befolkningen i gruppeterapi på TV, og påpekte at god folkeopplysning om psykiske helseutfordringer hos ungdom kan gjøres på langt mindre selvavslørende måter. Montgomery (2022) diskuterte hva det gjør med et menneske å få livet sitt brettet ut på TV og i andre medier, og hvilke konsekvenser slik eksponering kan ha for individets privatliv og mentale helse.

Aftenpostens omfattende dekning av den pågående tilsynssaken har løftet problemstillingen til et nytt nivå. Morgenbladets Karima Furuseth har påpekt et paradoks: Aftenposten kritiserer NRK for å ha utlevert en pasient i podkasten Hos Peder, samtidig som de selv produserer en ny podkast der den samme pasienten utdyper sine erfaringer. Samtidig har kommunikasjonsrådgivere påpekt at både medier og forlagsbransjen har hatt en aktiv rolle i å skape rammene Kjøs har operert innenfor.

Dette viser at saken er mer kompleks enn et spørsmål om en enkelt psykologs vurderinger – den handler også om hvordan samfunnet rundt former og påvirker profesjonsetikken.

Offentlig debatt som siviliseringsprosess

Diskusjonen handler derfor ikke bare om én psykologs valg, men om profesjonens modenhet.

Det har vært hevdet at Kjøs-saken har utløst en gapestokkmentalitet, der refleksjon er blitt erstattet av fordømmelse. Det er et viktig varsel. Men å bruke gapestokkretorikken for å avvise diskusjonen i seg selv er å misforstå hva som står på spill.

For offentlig debatt om fagetikk er ikke i seg selv en form for moralisme – den er en del av profesjonens egen siviliseringsprosess.

Når psykologer utfordrer etablerte normer for hvordan terapi kan foregå i offentligheten, er det et eksperiment, et forsøk på å åpne døren til terapien og gjøre den mer tilgjengelig. Men som med alle eksperimenter må vi evaluere resultatene: Hva lærte vi? Hvilke rammer må være på plass i forkant for at slike prosjekter skal ivareta både pasientens interesser og profesjonens etiske forpliktelser?

Saken kan ses som et symptom på en større utvikling i psykologifeltet. Når terapi og offentlig eksponering smelter sammen, tvinges vi til å stille spørsmål ved hvor grensen går. Den økte bevisstheten som denne debatten har utløst, viser at vi som profesjon er i ferd med å ta dette ansvaret på alvor.

Men læring skjer ikke i stillhet. Hvis vi lar frykten for å diskutere hindre oss i å reflektere over terapiens rammer, hvem tjener det egentlig? Ikke psykolog­profesjonen, ikke pasientsikkerheten og ikke fagetikken.