Folkerettsstridig okkupasjon

Abraham og medforfattere omtaler Israel/Palestina-konflikten som om den har sin start 7. oktober. Israel har opprettet på Vestbredden siden 1967. Disse har FN erklært som . Siden den gang har Israel og underlagt palestinere et enn israelere. Dette er noe av bakgrunnen for at både . En stor del av «situasjonens kompleksitet» dreier seg altså om Israels folkerettsstridige okkupasjon av Palestina.

Etter Hamas sitt grufulle terrorangrep mot Israel har volden mot palestinere eskalert. Dødstallene i Gaza er , og de fortsetter å øke. 70 % av de drepte er kvinner og barn, og på de drepte er fem år. Israel har denne vinteren kuttet tilgang på både elektrisitet og vann. Nødvendige medisiner blokkeres, og blir bombet. Helsepersonell opererer alvorlig skadde uten anestesi og sterilt utstyr. Mens vi skriver dette, mangler 500 000 rent drikkevann, og risikerer å dø av utsulting og dehydrering – alt dette er uutholdelige realiteter for sivilbefolkningen i Gaza, og ikke uttrykk for et bestemt perspektiv eller narrativ. Abraham og medforfattere må gjerne mene at folkerett og proporsjonalitet ikke kan forstås entydig. er imidlertid klare på at den pågående bombingen og blokaden strider med folkeretten og bør etterforskes som krigsforbrytelser, i tillegg til at det eksisterer en .

Til syvende og sist blir man ikke nøytral av å avstå fra å bruke stemmen sin

Fagetikken og menneskerettighetene

Å kalle et for et «snevert standpunkt» er for oss uforståelig. Det er ofte delte meninger om hva slags rolle en fagforening skal innta når det dreier seg om temaer som på overflaten virker urelatert til fagfeltet. Tidligere i vinter gikk flere psykologer ut og ba kollegaer bryte tausheten om Gaza. Det mener vi er helt riktig å gjøre. Psykologifaget eksisterer ikke på siden av samfunnet, selv om noen kan se ut til å tro det. Vårt fagfelt sitter på en viktig kunnskapsbase om hvordan kriser, som krigsforbrytelser, påvirker psykisk helse. I tillegg er fagetikken vår nært knyttet til menneskerettighetene, og vi har derfor en plikt til å reagere når disse krenkes. Å gjøre dette står ikke i motsetning til yrkesutøvelsens krav om nøytralitet i det enkelte klientmøtet, snarere tvert imot.

Vi mener derfor at det er ukontroversielt og helt på sin plass at Psykologforeningen slutter seg til opprop som krever våpenhvile, medisinsk tilgang, stans i angrep mot medisinsk personell og sivile. Til syvende og sist blir man ikke nøytral av å avstå fra å bruke stemmen sin. La oss derfor som psykologer og psykologstudenter fortsette å stå i solidaritet med sivile og helsepersonell i Gaza, kreve en varig våpenhvile og kjempe for at menneskerettighetene respekteres – i og utenfor krig.