Jeg ble alvorlig bekymret da jeg leste gjesteskribent Dag Hareides artikkel i Tidsskriftets novembernummer. Det forekommer meg at Hareides uttalelser om Olweusprogrammet og mobbing baseres på omtrent samme grunnlag som jeg har: En særdeles god realkompetanse, med bakgrunn som far til fire jenter i skole og barnehage, og lang tids generell samfunnsinteresse.

Hareide formulerte sine innvendinger mot Olweusprogrammet og forskningen omkring mobbing i ni punkter. Jeg vil argumentere for at de ni punktene stort sett mangler substans. Til slutt vil jeg forklare hvorfor hans synspunkter er farlige.

Skolen er et stort eksperiment som gjentas hvert år. Mulighetene for evidensbaserte tiltak er mange. Mye av pedagogikken er synsing. Som far til ei jente med Downs syndrom, har jeg lest en del om stimulering av slike barn. Her er situasjonen den samme. Opp gjennom tiden har det vært mange deskriptive undersøkelser av ferdighetene til disse barna. Det er ingen klar positiv utvikling i ferdighetene til denne gruppen, utover effekten av nedbygging av de store institusjonene. Samtidig har vært en stor utvikling av intervensjonsprogrammer: Mange nye tiltak og ellers ingen endring. Slik blir det ofte når tiltakene ikke blir empirisk evaluert og forandringen skjer uavhengig av hva som virker. Olweusprogrammet og programmet fra Erling Roland utmerker seg med at de er forsøkt empirisk evaluert. Både grunnlag og effekter er publisert i vitenskapelige tidsskrifter. Inntil en finner mer effektive programmer, eventuelt at det dokumenteres alvorlig feil eller utilsiktede negative virkninger, så bør en holde fast på disse programmene. For å bygge opp effektive metoder, er det lurt å legge stein på stein. I Hareides artikkel er det en gjennomgående tråd at mobbeprogrammene kunne vært annerledes. Dette har han helt sikkert rett i. Men Hareides strategi blir som den en finner i Downs-litteraturen: Rykk tilbake til start.