Faktorer som henger sammen med økt risiko for arbeidsuførhet blant personer utsatt for seksuelle overgrep i barndommen

Både internasjonale og norske studier viser at å bli utsatt for seksuelle overgrep i barndommen øker risikoen for senere arbeidsuførhet. For eksempel har studier basert på befolkningsutvalg i USA, Irland og Norge rapportert en sammenheng mellom seksuelle overgrep i barndommen og henholdsvis lavere deltagelse i arbeidslivet (Lee & Tolman, 2006) og økt risiko for syke- og uføretrygd (Barrett, Kamiya, & Sullivan, 2014; Pinto Pereira, Li, & Power, 2016; Steine et al., 2020)

Selv om sammenhengen mellom seksuelle overgrep i barndommen og arbeidsuførhet i voksen alder har blitt funnet på tvers av ulike utvalg og landegrenser, viser disse studiene samtidig at flertallet av overgrepsutsatte ikke er arbeidsuføre. For eksempel viste en nylig studie i et norsk befolkningsutvalg at hele 83,9 % av dem som rapporterte at de hadde blitt utsatt for seksuelle overgrep (definert som før den seksuelle lavalderen på 16 år), ikke var arbeidsuføre (Steine et al., 2020). For å øke grunnforståelsen for individuelle forskjeller i arbeidsuførhet blant overgrepsutsatte er det relevant å identifisere faktorer knyttet til overgrepene, overgriper og den utsatte som er assosiert med ulik risiko for arbeidsuførhet. Dette er imidlertid lite studert. En rekke studier har derimot undersøkt betydningen av spesifikke forhold ved overgrepene og overgriperen for individuelle forskjeller i alvorlighetsgraden av symptomer blant overgrepsutsatte (for eksempel sannsynligheten for posttraumatisk stresslidelse, depresjon, angst, rusmisbruk, og selvmordsforsøk). Disse studiene har funnet mer alvorlige symptomer på lang sikt når overgrepene involverte penetrering (vaginal, anal, oral), når overgriperen var en person den utsatte hadde en nær relasjon til (spesielt biologiske foreldre), og når man ble utsatt for fysisk vold og trusler fra overgriperen (Beichtman, Zucker, Hood, DaCosta, & Akman, 1991; Beichtman et al., 1992; Feehan, Nada-Raja, Martin, & Langley, 2001; Fergusson, McLeod, & Horwood, 2013; Hulme & Agrawal, 2004; Kendall-Tackett, Williams, & Finkelhor, 1993; Kendler et al., 2000; Leserman, 2005; Nelson, Heath, Madden, & et al., 2002; Tremblay, Hébert, & Piché, 1999; Trickett, Reiffman, Horowitz, & Putnam, 1997; Tyler, 2002). Det kan derfor tenkes at disse forholdene også vil være knyttet til individuelle forskjeller i arbeidsuførhet blant overgrepsutsatte, ettersom arbeidsuførhet blant overgrepsutsatte delvis kan forklares av økte mentale helseproblemer (Lee & Tolman, 2006).

Kun én tidligere empirisk studie har undersøkt betydningen av spesifikke forhold ved overgrepene som risikofaktor for arbeidsuførhet blant overgrepsutsatte. I den studien, som er en mer enn trettiårig longitudinell studie av en fødselskohort i New Zealand, fant Fergusson og kolleger (2013) at kvinner og menn som hadde blitt utsatt for seksuelle overgrep i barndommen, signifikant oftere var mottagere av trygdeordninger som voksne (inkludert arbeidsledighets- syke-, og uføretrygd) sammenlignet med dem som ikke hadde blitt utsatt for overgrep Videre var denne sammenhengen sterkest for dem som hadde opplevd overgrep som involverte penetrering (Fergusson et al., 2013). Ingen andre forhold ved overgrepene eller overgriper ble undersøkt i denne studien, noe som understreker behovet for flere studier som kan belyse hva som bidrar til individuelle forskjeller i arbeidsuførhet blant overgrepsutsatte.

Med dette som bakgrunn var hensikten med denne studien å undersøke om spesifikke overgrepsrelaterte faktorer var assosiert med individuelle forskjeller i arbeidsuførhet i et utvalg av voksne personer som hadde vært utsatt for seksuelle overgrep i barndommen. Spesifikt undersøkte vi om forhold ved både overgrepene (om overgrepene involverte penetrering, om man ble utsatt for fysisk vold, trusler eller manipulering fra overgriper) og overgriperen (om overgriperen var en forelder eller en tillitsperson) predikerte sannsynlighet for arbeidsuførhet, etter å ha kontrollert for proksimale risikofaktorer for arbeidsuførhet, som alder og et bredt spekter av mentale helseproblemer. Basert på den ene tidligere studien som rapporterte en sterkere sammenheng med arbeidsuførhet for overgrep som involverte penetrering (Fergusson et al., 2013), var hypotesen at overgrep som involverte penetrering (voldtekt), ville være assosiert med økt sannsynlighet for arbeidsuførhet. Basert på de ovennevnte studiene som fant mer alvorlige symptomer blant overgrepsutsatte som ble utsatt for vold og trusler, og for dem som hadde hatt en nær relasjon til overgriperen, var hypotesen at også disse forholdene ville være assosiert med økt sannsynlighet for arbeidsuførhet. Ingen spesifikk hypotese ble formulert vedrørende variabelen manipulering, på grunn av manglende tidligere studier som spesifikt har undersøkt sammenhengen mellom denne variabelen og arbeidsevne eller senskader.

Materiale og metode

Utvalg

Studiens utvalg kom fra prosjektet Longitudinal Investigation of Sexual Abuse (LISA-undersøkelsen). LISA-undersøkelsen var et samarbeidsprosjekt mellom Universitetet i Bergen og de fire største støttesentrene mot incest og seksuelle overgrep i Norge (støttesentrene i Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger). I 2009 fikk alle brukerne ved disse sentrene tilbud om å delta i LISA-undersøkelsen gjennom å få tilsendt et informasjonsskriv og et spørreskjema som blant annet inkluderte detaljerte spørsmål om de seksuelle overgrepene de hadde blitt utsatt for (for eksempel alder ved første overgrep, hvem overgriper var, hvorvidt overgrepene involverte vold/trusler/manipulering fra overgriper, og andre overgrepsrelaterte variabler identifisert som relevante av fagpersoner med ekspertise i feltet), i tillegg til yrkesstatus. For å ivareta brukernes anonymitet ble utsendingene gjort av ansatte ved sentrene. I 2011 gjorde vi en supplerende datainnsamlingsrunde med den hensikt å øke utvalgets størrelse, der nye senterbrukere fra 2009 til 2011 ble invitert til å delta i studien.

Etikk

Studien ble godkjent av Skattedirektoratet, Personvernombudet for forskning, Helsedirektoratet og Regional komité for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (prosjektnummer 264.08).

Variabler

Karakteristika ved overgrep/overgriper. Vi lagde dikotome variabler (1 = ja, 0 = nei) basert på om overgrepene hadde involvert penetrering, om man ble utsatt for fysisk vold, trusler eller manipulering fra overgriper, og om overgriperen var en forelder eller en tillitsperson. For en oversikt over hvilke spørsmål som inngikk i hver av disse kategoriske variablene, se tabell 1.

Arbeidsuførhet. Respondentene oppgav sin yrkesstatus i en avkrysningsliste. Alternativene var fulltidsansatt, deltidsansatt, arbeidsledig, student, hjemmeværende, pensjonist og uføretrygdet/under attføring (attføring tilsvarer dagens arbeidsavklaringspenger). Vi lagde en dikotom variabel der respondentene ble klassifisert som enten uføretrygdet/under attføring (kodet som «1») eller ikke (alle andre, kodet som «0»).

Kontrollvariabler. Kontrollvariabler inkluderte posttraumatiske stressymptomer (målt gjennom Impact of Event Scale-Revised; Weiss & Marmar, 1997), angst- og depresjonssymptomer (målt gjennom Hospital Anxiety and Depression Scale; Zigmond & Snaith, 1983), selvskading (målt gjennom Self-Harm Inventory; Sansone, Wiederman, & Sansone, 1998), insomni (målt gjennom Bergen Insomnia Scale; Pallesen et al., 2008), marerittrelatert ubehag (målt gjennom Nightmare Distress Questionnaire; Belicki, 1992), fysiske og emosjonelle smerter (målt gjennom Short-form McGill Pain Questionnaire; Melzack, 1987), spiseforstyrrelser (målt gjennom Eating Disorder Examination Self Report Questionnaire; Luce & Crowther, 1999; Mond, Hay, Rodgers, Owen, & Beumont, 2004), dissosiative symptomer (målt gjennom Dissociative Experiences Scale Taxon;Bernstein & Putnam, 1986), opplevd støtte fra familie/venner/andre mennesker (målt gjennom Multidimensional Scale of Perceived Social Support; Zimet, Dahlem, Zimet, & Farley, 1988), og relasjonelle vansker (målt gjennom en skala konstruert spesifikt for LISA-undersøkelsen, som kartla 1) vansker med å stole på andre, 2) vansker med å knytte seg til andre, 3) vansker med å inngå i varige forhold til andre, 4) vansker med å bli glad i andre, og 5) vansker med å tro at andre liker/er i glad i en selv (for en detaljert beskrivelse av måleinstrumentene underliggende disse variablene, se Steine, Winje, Krystal, et al., 2017)

Statistiske analyser

Punkt-biseriale korrelasjonsanalyser. Vi gjorde preliminære punkt-biseriale korrelasjonsanalyser for å identifisere variabler som korrelerte med variabelen uføretrygd/under attføring, slik at vi kunne kontrollere for disse variablene i regresjonsanalysen. Analysene viste statistisk signifikante korrelasjoner med nåværende alder (rpb=.240, p<.001), symptomer på posttraumatisk stresslidelse (rpb=.218, p<.001), angst (rpb=.221, p<.001), depresjon (rpb=.313, p<.001), selvskading (rpb=.250, p<.001), insomni (rpb=.212, p<.001), marerittrelatert ubehag (rpb=.193, p<.001), fysiske smerter (rpb=.363, p<.001), emosjonelle smerter (rpb=.322, p<.001), relasjonelle vansker (rpb=.269, p<.001), og opplevd støtte fra familie/venner/andre mennesker (rpb=-.273, p<.001).

Hierarkisk binær logistisk regresjon. For å undersøke sammenhengen mellom overgrepsrelaterte variabler og sannsynligheten for å være uføretrygdet/under attføring gjorde vi hierarkisk binær logistisk regresjon med uføretrygd/under attføring som avhengig variabel. Hierarkisk regresjon ble gjort for å undersøke om de overgrepsrelaterte prediktorvariablene bidrog til forklart varians i variabelen uføretrygd/under attføring etter å ha kontrollert for alle de andre variablene som viste statistisk signifikant sammenheng med uføretrygd/under attføring i de punkt-biseriale korrelasjonsanalysene. Trinn 1 inkluderte derfor alle kontrollvariablene, mens de overgrepsrelaterte variablene ble satt inn i trinn 2.

Resultater

Respondenter

Totalt 537 personer besvarte LISA-undersøkelsen. 458 i 2009, og 79 i 2011. Svarprosenten i 2009 var 33 %. Svarprosenten fra supplerende rekruttering i 2011 er ukjent, på grunn av begrensninger i registreringsrutinene i denne datainnsamlingsrunden. Av disse oppgav 502 personer (95 % kvinner, 5 % menn) at de var under 16 år første gang de ble utsatt for overgrep. Alle respondentene rapporterte overgrepshandlinger som omfattes av straffelovens kategorier seksuelt krenkende handlinger (for eksempel. beføling av kjønnsorgan) og omgang (for eksempel penetrering med penis/gjenstand i vagina/anus/munn) (straffeloven, 2005).

Regresjonsanalyser

Resultatene fra regresjonsanalysen listet i tabell 4. Etter å ha kontrollert for variablene i trinn 1-3, var det signifikant økt sannsynlighet for å være uføretrygdet/under attføring for variablene trusler (OR=2,33, p=.018), manipulering (OR=3,13, p=.007), tillit til overgriper (OR=3,09, p=.005), og fysisk vold (OR=2,98, p=.004). Det ble ikke funnet signifikante sammenhenger for variablene foreldreovergriper (OR=1,25, p=.480) og penetrering (OR=0,44, p=.064).

Diskusjon

Formålet med denne studien var å undersøke om spesifikke forhold ved overgrepene og overgriper var assosiert med sannsynligheten for arbeidsuførhet i et utvalg personer utsatt for seksuelle overgrep i barndommen. Funnene viste at det var økt sannsynlighet for arbeidsuførhet for dem som hadde blitt utsatt for trusler, manipulering eller vold fra overgriper, og blant dem som hadde hatt en tillitsrelasjon til overgriper. Disse faktorene predikerte sannsynligheten for uføretrygd selv etter at vi kontrollerte for andre risikofaktorer knyttet til psykiske vansker, og som hadde sammenheng med arbeidsuførhet i utvalget.

I de fullt justerte analysene hadde respondenter som hadde blitt utsatt for vold, trusler og manipulering, og som hadde hatt en tillitsrelasjon til overgriper, to til tre ganger så høy sannsynlighet for å være arbeidsuføre sammenlignet med dem som ikke rapporterte disse forholdene ved overgrepene og overgriperen. Dette indikerer at disse forholdene kan være utslagsgivende for hvorvidt utsatte blir arbeidsuføre i voksen alder.

Studien gir imidlertid ikke svar på hvordan disse forholdene har bidratt til redusert arbeidsfungering. Det å bli utsatt for seksuelle overgrep i barndommen fra en overgriper som er en tillitsperson, eller som truer, manipulerer eller utfører vold, kan være knyttet til mer alvorlige psykososiale senskader for den utsatte, noe som igjen kan manifesteres som økt arbeidsuførhet. For eksempel kan det å ha blitt manipulert av overgriperen til å tro at overgrepene er ens egen feil (dette var et av spørsmålene som inngikk i denne variabelen), føre til mer langvarige og komplekse reaksjoner i form av  skam- og skyldfølelse, som igjen er funnet å henge sammen med mer alvorlige mentale helseproblemer, inkludert depresjon, angst, selvskading, PTSD og kompleks PTSD (Cunha, Matos, Faria, & Zagalo, 2012; Dorahy et al., 2013; Kim, Thibodeau, & Jorgensen, 2011; Sheehy et al., 2019; Taylor, 2015; Tilghman-Osborne, Cole, Felton, & Ciesla, 2008).

Det kan også tenkes at å ha blitt utsatt for trusler og vold fra overgriperen fører til mer langvarige frykt- og stressreaksjoner, noe som igjen kan føre til større funksjonsfall. I tråd med en slik tolkning viser tidligere studier i samme utvalg at vold og trusler var knyttet til mer alvorlige symptomforløp av posttraumatisk stress (Steine, Winje, Skogen, et al., 2017) og insomni (Steine et al., 2019), som begge har blitt assosiert med økt arbeidsuførhet i andre studier (Kessler, 2000; Sivertsen et al., 2006).

Studien vår viser imidlertid at disse forholdene ved overgrepene og overgriperen predikerte sannsynligheten for arbeidsuførhet selv når vi kontrollerte for et bredt spekter av mentale helseproblemer, inkludert både posttraumatisk stress og insomni. Dette indikerer at sammenhengen ikke kan forklares av høyere skårer på de inkluderte symptommålene alene. For å øke den faglige forståelsen for hvordan disse forholdene ved overgrepene og overgriperen bidrar til redusert arbeidsfungering, bør sammenhengen undersøkes nærmere i kvalitative studier.

Å bli utsatt for overgrep fra en tillitsperson kan tenkes å føre til vansker med å stole på andre mennesker, noe som igjen kan gjøre det vanskeligere å bygge gode, nære relasjoner sammenlignet med når overgriperen er en fremmed person eller en person den utsatte ikke hadde tillit til. Dette kan resultere i at man får færre støttende relasjoner videre i livet. I lys av den velkjente betydningen av støttende relasjoner for både fysisk og mental helse generelt (Cohen & Wills, 1985; Rueger, Malecki, Pyun, Aycock, & Coyle, 2016; Uchino, 2006; Umberson & Montez, 2010), og for å takle stress og traumatiske hendelser spesifikt (Brewin, Andrews, & Valentine, 2000; Cohen, 2004; Ozer, Best, Lipsey, & Weiss, 2008), kan dette igjen resultere i større vansker med å håndtere stress og motgang, med påfølgende større funksjonsfall.

Når overgriperen er en tillitsperson, kan også forvirringen og usikkerheten som overgrepsutsatte ofte føler, bli ytterligere forsterket, fordi relasjonen til en overgriper da også består av positive forhold (for eksempel kjærlighet, ivaretagelse, deltagelse i hobbyer, fritidsaktiviteter, reiser, sosial tilhørighet, støtte, og så videre). I tråd med dette har det å ha hatt en tillitsperson som overgriper blitt identifisert som en viktig faktor som hindrer overgrepsutsatte i å fortelle noen om overgrepene (McElvaney, 2015; Morrison, Bruce, & Wilson, 2018; Steine et al., 2016), noe som sannsynligvis fører til at det går lengre tid før man søker hjelp til bearbeiding.

Depresjonssymptomer, smerter og relasjonelle vansker var de eneste av kontrollvariablene som forble statistisk signifikant assosiert med arbeidsuførhet etter at forhold ved overgrepene og overgriperen ble lagt til i den fullt justerte regresjonsanalysen. Depresjon og smertetilstander er fra før av identifisert som ledende årsaker til sykdomsbyrde og arbeidsuførhet (Theis, Roblin, Helmick, & Luo, 2018; Vos et al., 2012). Våre resultater er dermed konsistent med eksisterende kunnskap. Vi kjenner ikke til tidligere forskning som direkte har undersøkt relasjonelle vansker som risikofaktor for arbeidsuførhet. At relasjonelle vansker kan spille en rolle i arbeidsuførhet, støttes imidlertid av en tidligere norsk studie av unge personer i risikogruppen for å bli uføretrygdet. Her ble det funnet at relasjonelle vansker var den forklaringen respondentene selv hyppigst attribuerte som årsake til deres sykdom/lidelse som lå bak vanskene med å fungere i arbeid (Sveinsdottir, Eriksen, Baste, Hetland, & Reme, 2018).

Relasjonelle vansker i seg selv kan gjøre det vanskelig å fungere i arbeid, gjennom direkte vansker med å forholde seg til kolleger og andre mennesker, eller indirekte gjennom vansker i privatlivet, som dernest kommer til uttrykk som vansker med å konsentrere seg om arbeidsoppgaver. Det kan også tenkes at målet på relasjonelle vansker fanger opp andre symptomer eller lidelser som er knyttet til arbeidsuførhet, men som ikke ble målt direkte i denne studien. For eksempel er det fra før av kjent at seksuelle overgrep i barndommen øker risikoen for emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (de Aquino Ferreira, Queiroz Pereira, Neri Benevides, & Aguiar Melo, 2018; Stepp, Lazarus, & Byrd, 2016), som i seg selv er assosiert med både relasjonelle vansker (Lieb, Zanarini, Schmahl, Linehan, & Bohus, 2004) og arbeidsuførhet (Ansell, Sanislow, McGlashan, & Grilo, 2007; Zanarini, Frankenburg, Reich, & Fitzmaurice, 2010).

Gjennom å måle relasjonelle vansker kan vi også ha fanget opp kompleks PTSD, som i ICD-11 har relasjonelle vansker blant de diagnostiske kriteriene (World Health Organization, 2018). Kompleks PTSD er mer utbredt enn PTSD blant personer utsatt for vedvarende vold og seksuelle overgrep i barndommen, og er også knyttet til større funksjonsfall (Karatzias et al., 2017). PTSD-symptomer, som var knyttet til en statistisk signifikant økt sannsynlighet for arbeidsuførhet i den ujusterte regresjonsanalysen, mistet den statistiske signifikansen i de justerte analysene. Dette kan indikere at de relasjonelle vanskene i seg selv, eller eventuelle andre symptomgrupper de relasjonelle vanskene reflekterer, i større grad er utslagsgivende for arbeidsevne sammenlignet med andre PTSD-kjernesymptomer. Dataene fra LISA-undersøkelsen kan imidlertid ikke gi svar på dette, ettersom undersøkelsen ikke inkluderte mål på kompleks PTSD. Sammenhengen mellom kompleks PTSD og arbeidsuførhet bør undersøkes i fremtidige studier, i takt med fremveksten av standardiserte måleinstrumenter av denne nylig innførte diagnosekategorien (Litvin, Kaminski, & Riggs, 2017).

Overgrep som involverte penetrering, var ikke statistisk signifikant assosiert med arbeidsuførhet i vår studie. Dette er inkonsistent med den eneste tidligere studien som har undersøkt denne mulige assosiasjonen (Fergusson et al., 2013). Metodologiske forskjeller kan kanskje forklare de to ulike funnene. Studien til Fergusson og kolleger inkluderte både overgrepsutsatte og ikke-overgrepsutsatte. De fant økt sannsynlighet for arbeidsuførhet blant personer utsatt for seksuelle overgrep før fylte 16 år, sammenlignet med ikke-overgrepsutsatte. Sammenhengen var sterkere for dem som hadde opplevd overgrep som involverte penetrering, noe som gjaldt 6,3 % av utvalget. Utvalget i den studien hadde dermed større variasjon i de overgrepsrelaterte variablene sammenlignet med LISA-undersøkelsen, der alle respondentene var overgrepsutsatte. Videre var 502 av respondentene i LISA-undersøkelsen under 16 år da overgrepene startet, og 80 % hadde vært utsatt for overgrep som involverte penetrering. Siden begrenset variasjon i prediktorvariabler reduserer evnen til å fange opp statistiske effekter på grunn av den begrensede variasjonen i utvalget som dette medfører, kan LISA-undersøkelsen dermed ha en begrensning her. Dermed kan vi ikke konkludere med at den manglende sammenhengen i vår studie nødvendigvis er substansiell. Sammenhengen mellom overgrep som involverte penetrering, og sannsynlighet for arbeidsuførhet bør derfor undersøkes i utvalg som viser større variasjon i denne variabelen. En annen metodologisk forskjell mellom studien til Fergusson og kolleger og vår studie er utvalgenes størrelse. LISA-utvalget var betydelig mindre (N = 502) enn utvalget i Fergusson og kollegers studie (N = 987), noe som også kan ha redusert sannsynligheten for å fange opp eventuelle statistiske effekter i LISA-undersøkelsen.

Det var heller ikke en sammenheng mellom å ha hatt en forelder som overgriper og sannsynligheten for uføretrygd i den justerte regresjonsanalysen. Siden dette så vidt oss bekjent er den første studien som undersøker denne sammenhengen, kan vi ikke vise til annen empirisk evidens som støtter, eller motsier, våre funn. Funnet kan fremstå som overraskende, ettersom det å ha hatt en forelder som overgriper kan forventes å korrelere med det å ha hatt tillitt til overgriper, og siden det å ha hatt en tillitsperson som overgriper var assosiert med arbeidsuførhet. Imidlertid opptrer ikke disse forholdene nødvendigvis alltid sammen. For eksempel kan man mangle tillit til en forelder som utsetter en for overgrep, men ha tillit til en ikke-forelder som begår overgrep (venn, annet familiemedlem, aktivitetsleder, religiøs leder, osv.). Dette gjenspeiles også i LISA-utvalget, der en relativt høy andel av dem som hadde hatt en forelder som overgriper, oppgav at de ikke hadde hatt tillit til overgriperen (28 %), og en høy andel av dem som ikke hadde hatt foreldre som overgriper, oppgav at overgriperen var en tillitsperson (71 %). Å ha hatt en forelder som overgriper var assosiert med arbeidsuførhet i de ikke-justerte analysene, noe som ikke ble funnet for variabelen ‘tillitsperson’. I de justerte analysene fant vi derimot at variabelen ‘tillitsperson’ hang sammen med arbeidsuførhet, men ikke variabelen ‘forelder’. Dette kan tyde på at det spesielt er tillitsaspektet ved å ha blitt utsatt for overgrep fra en forelder som er det mest utslagsgivende forholdet for senere arbeidsfungering.

Selv om studien vår har besvart noen spørsmål om forhold ved overgrepene, overgriper og den utsatte som kan påvirke individuelle forskjeller i arbeidsuførhet blant overgrepsutsatte, reiser den også en rekke spørsmål knyttet til hvordan disse forholdene forårsaker den økte risikoen. Disse spørsmålene kan best besvares gjennom kvalitative intervjuer av overgrepsutsatte, og i longitudinelle studier som følger overgrepsutsatte fra barndom til voksen alder, og som inkluderer bredere mål på psykopatologi i tillegg til arbeidsuførhet.

Begrensninger og styrker

Begrensninger ved studien inkluderer den relativt lave svarprosenten i LISA-undersøkelsen. Dette gjør det usikkert hvor representativt utvalget er for befolkningen for øvrig, og dermed om funnene vil kunne generaliseres til befolkningen for øvrig. Videre bestod utvalget nesten utelukkende av kvinner. Det er derfor usikkert om resultatene kan generaliseres til overgrepsutsatte menn. En annen begrensning er at utvalget utelukkende bestod av brukere av støttesentre, og det er uvisst om brukere av slike sentre er representative for populasjonen av overgrepsutsatte som helhet. Det kan tenkes at overgrepsutsatte som oppsøker slike sentre, er mer ressurssterke, opplever mindre sosial støtte i privatlivet, har opplevd mer alvorlige overgrep (for eksempel hadde majoriteten av utvalget opplevd svært grove overgrep som startet i svært ung alder, varte over mange år, fra en overgriper som var en forelder eller en annen tillitsperson), eller har mer alvorlige senskader. For eksempel var symptomskårene i utvalget gjennomgående høyt, og en svært høy andel av utvalget arbeidsuføre, noe som tyder på et mer alvorlig symptombilde. Det kan imidlertid også tenkes at utvalget innenfor enkelte symptomgrupper var selv-selektert for mindre alvorlige symptomer. Spesifikt var nivået av depresjon svært lavt i utvalget, noe som kan indikere at personer med mer depresjon i større grad lot være å besvare undersøkelsen. En annen begrensning er studiens tverrsnittsdesign, som innebærer at alle variablene benyttet i studien ble målt på ett og samme tidspunkt, og at respondentene ble rekruttert i voksen alder. Følgelig bør funnene replikeres i longitudinelle, prospektive studier der utvalget består av både kvinnelige og mannlige overgrepsutsatte, rekruttert fra den representative befolkningen.

Styrker ved studien inkluderer det store utvalget av overgrepsutsatte og den omfattende kartleggingen av både overgrepsrelaterte variabler og mentale helseproblemer, noe som bidrar til ny kunnskap om et tidligere svært lite studert tema.

Kliniske implikasjoner

Seksuelle overgrep mot barn er utbredt i den generelle befolkningen og utgjør en sterk, generell risikofaktor for livslange helseproblemer, noe som gjør det til et samfunns- og folkehelseproblem. Tidligere studier har også vist at seksuelle overgrep i barndommen er en risikofaktor for arbeidsuførhet som voksen, og at risikoen er større når overgrepene skjer tidlig i livet. Denne studien bidrar til ny kunnskap gjennom å belyse sammenhengen mellom ulike forhold ved overgrep og overgriper og individuelle forskjeller i sannsynligheten for senere arbeidsuførhet.

Dersom funnene fra denne studien replikeres i andre studier, kan denne økte grunnforståelsen for faktorer som bidrar til individuelle forskjeller i arbeidsuførhet blant overgrepsutsatte, brukes av helsepersonell og andre yrkesgrupper i møte med overgrepsutsatte. For eksempel kan kunnskapen inngå i psykoedukasjon og kunnskapsformidling, og dermed komme overgrepsutsatte til gode gjennom økt forståelse for egne symptomer og fungeringsgrad.

Konklusjoner

I et stort utvalg av hovedsakelig kvinnelige overgrepsutsatte personer viste denne studien at det var økt sannsynlighet for arbeidsuførhet i voksen alder blant respondenter som oppgav å ha blitt utsatt for fysisk vold, trusler eller manipulering fra overgriper, og der overgriperen var en person man hadde hatt tillit til. Studien bidrar til økt forståelse for forhold ved overgrepene og overgriperen som er knyttet til individuelle forskjeller i arbeidsuførhet blant overgrepsutsatte.

Prosjektet er støttet av Rådet for psykisk helse og Stiftelsen Dam. Forfatterne ønsker å takke støttesentrene mot seksuelle overgrep i Oslo, Bergen, Sør-Trøndelag og Rogaland, og Kristine Gilje, Marianne Skår-Teigen, Tale Boland, Rune Selle, Siri Strømsøy og Ine Jensen Sætre for deres verdifulle bidrag i utarbeidingen av denne artikkelen.