Autisme på film og TV
I sin nye bok svinger psykologiprofessor Ole Jacob Madsen svøpen over medier, psykologstanden og forskere.
Psykologisk institutt ved NTNU i Trondheim kjenner seg ikke igjen i rektor Gunnar Bovims framstilling av klinikkstriden.
Internrapport og Fylkesmannen kritiserer BUP Haugesunds rolle før dommeravhør i overgrepssak. Høyesterett har opphevet dom fra lagmannsretten, men saken fortsetter i rettssystemet.
Filmer, TV-serier og teaterstykker med autistiske rollefigurer møter stor entusiasme blant publikum. Hvorfor? Og er det egentlig bra? Vi spurte tre autister og en skuespiller som i tre år har spilt autist.
Det er ikke sånn at vi enten ødelegger familier eller er fantastiske genier, vi er hele mennesker
I prosessen «med å få det bedre» hadde noe blitt enda verre.
Helsevesenets hjelpsøkingsmodell fungerer dårlig for ungdom med psykiske plager. Våre erfaringer forteller både om mulige forklaringer på hvorfor det er slik, og om grep som kan gjøre at flere unge får hjelp.
Når autismespekterforstyrrelse fremstilles på film og TV, kan det gi økt oppmerksomhet og kunnskap om diagnosen, men også forsterke stereotypiske fremstillinger.
Søvnforstyrrelser og psykiske plager som angst og depresjon er vanlig ved Parkinsons sykdom. Både farmakologiske og psykologiske intervensjoner kan være til hjelp.
Prinsipperklæringen for evidensbasert praksis i psykologi (EBPP) hevder å kunne tilby beste behandlingsprinsipp, men hvor godt forstår vi egentlig hvordan evidensbasert praksis virker?
Forskning antyder at å gå i terapi ofte forsterker effekten av behandlingen. Men konsultasjonshyppighet er ikke virkeligheten i norsk psykisk helsevern. Trenger vi å reorganisere oss?
Mitt anliggende er en teori som omfatter både relasjonsbehov og seksualitet som grunnleggende krefter i menneskelivet.
Helsetilsynets læringspunkter kan paradoksalt nok hindre godt selvmordsforebyggende arbeid med vår pasientgruppe.
Hva skjer når man spør Sissel Gran om å samtale om en roman som har betydd mye for henne? Svar: Et dypdykk ned i et av norsk litteraturhistories mest gåtefulle, desperate og ensomme sinn.
Alle som i noen grad bruker vitenskap i sin hverdag, vil kunne la seg engasjere og skremme av denne boken.
Peder Kjøs har en rik assosiasjonsevne, og tar vare på erfaringer som senere kommer til nytte i arbeidet som psykolog.
Interessante kontroverser vises frem, men drøftes ikke videre. Som leser slippes jeg for raskt.
Jeg tenkte at et nevrobiologi-språk var begrensende og trangt, og ikke nok egnet som modell for kompleks sosial virkelighet. Så hørte jeg Susan Hart snakke …
