12 stemmer for psykisk helse

Vi spurte:

• Hva representerer de største utfordringene i psykisk helsetjenester?

• Hva er de tre viktigste punktene i din bestilling til politikere som mener alvor med å ville bedre tjenes­tekvaliteten?

…og fikk svar på e-post:

– PSYKOLOGER INN PÅ FASTLEGEKONTORENE

Det mangler kommunale psykisk helsetilbud som er reelt tilgjenge­lige både for barn, unge og voksne. Hvor skal du henvende deg hvis du får avslag fra spesialisthelsetjenesten? Er det riktig å måtte betale over 1000 kr timen hos privat psykolog, og at hjelpen er mest tilgjengelig for de rikeste? Spesialisthelsetjenesten er kraftig underfinansiert. Pasienter må avsluttes før de er ferdig behandlet for å gi plass til andre. De som trenger hjelpen mest, får et dårlig og kortvarig tilbud. Alle skjønner at du ikke blir frisk på 12 timer om du har store problemer.

La psykologer få jobbe i primærhelseteam med fastlegene. Det vil under­støtte en fastlegeordning som holder på å knele, og gi bedre rammebetin­gelser og likeverdig finansiering for både lege og psykolog. Vi trenger psy­kologer både på fastlegekontoret og i kommunale psykisk helsetjenester.

Gjør som Barneombudet sier: Regjeringen må endre helse- og omsorgstjenesteloven slik at kommunene får plikt til å tilby lavterskel psy­kisk helsetilbud til barn og unge (Rapport: Jeg skulle hatt BUP i en koffert, 2020). Regjeringen må sørge for at helseforetakene følger «den gylne regel».

- VI MANGLER FAGFOLK

Den største utfordringen er tilgangen på fagfolk. Vi blir langt flere eldre, og langt færre til å håndtere arbeidsoppgavene som må håndteres i et samfunn. Vi utdanner ikke nok helsepersonell, og arbeidsplassene i psy­kisk helsevern er ikke attraktive nok til å tiltrekke seg og å beholde fol­kene vi trenger.

Vi må sørge for at spesialisthelsetjenesten kan delta i kampen om fagfolk. Dette handler både om økonomi, fagutvikling og tid og rom til å utøve faget til beste for pasienten. Ikke minst handler det om ledelse.

Sykehusene har fire lovpålagte hovedoppgaver, men alle forutsetter oppnåelsen av en femte. Gjør arbeidsmiljø til den femte hovedoppgaven. Det vil tiltrekke folk og synliggjøre sammenhengen mellom arbeidsmiljø og pasientsikkerhet. De ansatte er en dyrebar og høyst begrenset ressurs, og en forutsetning for å realisere pasientens helsetjeneste.

Tenk nøye gjennom

• hvordan vi skal bruke fagfolkene i framtiden – til fag, eller til admi­nistrative oppgave som kunne blitt gjort av andre.

• hvordan vi skal utforme sykehusbygg – bygg stort nok. I det lange løp er det betydelig billigere å drifte et sykehus som er stort nok enn å sta­dig bygge ut eller leie lokaler for å supplere et sykehus som er for lite.

– MÅ VÅGE Å SETTE MÅLTALL FOR SELVMORDSREDUKSJON

Vi må få ned avvisningsprosenten og ventetiden i spesialisthelsetjenesten, og sikre at lavterskeltil­bud som skolehelsetjeneste og rask psykisk hel­sehjelp kommer på plass over hele landet. Det er nødvendig å øke andelen fagutdannet personell.

Vi må også våge å sette konkrete måltall for reduksjon av antall selvmord. Selvmordstal­lene i Norge er for høye. Vi ser stadig eksempler på at vi må jobbe hardere for å gi mennesker med uavklarte lidelser hjelp. Symptomtrykket kan være betraktelig selv om det ikke lar seg diagnostisere, og her må vi bygge kunnskap og sette opp systemer som gjør det mulig for hel­setjenesten å bidra med treffsikker hjelp også uten diagnose.

• Få på plass bemanningsnorm i psykisk hel­setjenester slik at det er nok kvalifiserte mennesker på jobb.

• Legg til rette for at ansatte i helsetjenesten får tid til å bygge gode relasjoner med pasi­enter. Behandling krever tid, tidsbruken kan være avgjørende for å lykkes.

• Få på plass bedre samhandling mellom tje­nestenivåer og forutsigbarhet for brukerne/ pårørende slik at de til enhver tid har noe konkret å forholde seg til, som for eksempel ny time eller planlagt besøk.

– VI TRENGER NYE KVALITETSMÅL

Vi har for liten oversikt over behovet i befolk­ningen til å vite nok om hvor og hvordan tje­nesteutbygging bør skje. Noen tjenester har god kapasitet, noen er fullstendig sprengt. Noe er koronarelatert – vi trenger flere folk til pum­pene nå – men problemene med fordeling av ressurser var der også før pandemien. Deretter må vi prioritere; det er ikke sånn at alle som sli­ter, skal ha profesjonell hjelp. Det viktigste for den psykiske helsa er å ha gode sosiale nett­verk og helsefremmende nærmiljø, blant annet barnehager, skoler og arbeidsplasser. Så må vi ha tjenester som er lett tilgjengelige nær der folk bor. Vi trenger gode, konkrete verktøy for bedre kvalitet på samhandling og koordinering av tjenester, særlig mellom kommune og spe­sialisthelsetjeneste. Vi må unngå at folk «faller mellom stolene».

• Vi må endre finansieringsmodellen (ISF) i og bygge ut de kommunale tjenestene. Dagens modell i psykisk helsevern understøtter ikke innovasjon i tjenestene. Altfor mye av aktivi­teten «lønner seg ikke». Dette fører til uhel­dige vridningseffekter og altfor stort fokus på koding, veiing og måling.

• Alle tjenester bør heller måles på kvalitet og i hvilken grad tjenestene oppleves som vir­kningsfulle og er med på å øke livskvalitet og funksjonsnivået til pasientene. Da må andre mål fjernes.

• Stor sosial ulikhet i både psykisk og fysisk helse krever tiltak langt utenfor tjenesteste­dene. Helsevesenet behandler plager, men det er levde liv som skaper helsen. Vi må redusere belastningene som fører til psykisk uhelse slik at det blir plass i tjenestene til de pasientene som virkelig trenger profesjonell behandling.

– INNDELING I «SKOLERETNINGER» ER EN ULYKKE FOR FAGET

Geografisk nærhet trumfer alt for ofte innhold og kvalitet i psykiske helsetjenester. Tjenestene organiseres i liten grad som sterke fagmiljøer, og det er lite fokus på oppgavefordeling, spiss­kompetanse og samarbeid. Dette gjenspeiles i opplæring og videreutdanning. I tillegg til gene­ralistutdanningen er det vanlig å velge seg en «skoleretning» som så benyttes som verktøy i møte med enhver utfordring. Inndelingen i «sko­leretninger» har etter min mening vært en ulykke for faget. For å etablere lav terskel til tjenester av høy kvalitet, trenger vi å ta følgende grep:

• Første møte med tjenesten må holde høyt fag­lig nivå og oppleves som nyttig og ivaretakende. Ved henvisning må vi innføre rett til rask vur­dering basert på direkte kontakt. Dette bør inn­føres både når henvisning går fra førstelinje til spesialisthelsetjenesten, og når henvisninger går fra spesialisthelsetjenesten til øvrige tilbud. Dette vil legge til rette for ordninger der spesia­lister er i front, «en vei inn» og samarbeid der tilbudet i dag er fragmentert og uoversiktlig.

• Vi må sikre at virksom behandling gjøres til­gjengelig for dem som trenger det. Dagens generalistmodell gjør dette krevende. Alle kan ikke være best på alt. Vi trenger oppga­vefordeling, og vi trenger samarbeid. Dette er avgjørende for å ta i bruk kunnskapsba­sert behandling med den opplæring, kvali­tet og skreddersøm som dette krever

• Rapporteringsregimer eser ut, men enkle mål for å undersøke om hjelpen faktisk hjelper, utelates. Vi ligger i verdenstoppen i penge­bruk, men undersøker ikke om hjelpen hjel­per. Riksrevisjonen og et utall evalueringer og rapporter etterlyser handling, men lite gjøres. Dette er på mange måter elefanten i rommet.

– SAMTIDIG FINANSIERING I SYKEHUS OG KOMMUNE

«Samhandlingen» oppleves i realiteten å være redusert til en oppgaveoverføring fra spesia­listhelsetjenesten til kommunen. Mangel på helhet i organisering av helsetjenestene fører til dobbeltarbeid, køer og at pasienter blir kas­teballer mellom tjenestenivåene.

• Lovfest at inngangen til all kommunal psy­kisk helse- og rushjelp skal ha like lav terskel som hjelp hos fysioterapeut eller ergotera­peut. Helse- og omsorgstjenestelovens krav om enkeltvedtak for psykisk helse- og rustje­nester skal sikre innbyggernes rettigheter, men veien inn blir forlenget av forvaltningens krav til kartlegging av behov. Dersom den som kart­legger hjelpebehovet, ikke har riktig kompe­tanse, blir tiltakene feil og ventetida lang. Det er mulig både å ha krav om lav terskel inn i kommunale psykisk helse- og rustjenester og å sikre pasientens rettigheter gjennom et vedtak som fattes etter at hjelpen er kommet i gang – når hjelpen skal være av en viss varighet.

• Det bør være lovkrav om at epikrise skal sendes etter endt behandling, uavhengig av om denne skjer i kommunen eller på syke­huset. Epikrisen overfører kunnskap om helsehjelpen som er gitt, og har en opplæ­rende effekt. Manglende kommunikasjon fra kommunen til sykehuset gir brudd i behandlingskjeden.

• Politikerne må se helsetjenestene i sammen­heng, og legge klare føringer om samtidig finansiering av psykisk helse og rus i syke­hus og kommune. Perspektivmeldingen 2021 tegner et utfordrende bilde av fremti­dens kommuneøkonomi. Når kommunene forbereder seg på kutt, er det lettere å kutte der hvor ingen klager.

– STOPP NEDBYGGINGEN AV SYKEHUSSENGER

Stopp nedbyggingen av sykehussenger. Kort­tidsbehandling eller poliklinisk behandling er utilstrekkelig for pasienter med alvorlig psy­kisk sykdom.

LPP er en frivillig organisasjon, og vi er selv­sagt glade for at helsemyndighetene fremhever den viktige jobben frivillige gjør. Men frivillig­het kan ikke erstatte lovpålagte helsetjenester.

LPP er bekymret for våre mange familie­medlemmer som har fått store bivirkninger etter å ha stått i årevis på høye medisindoser uten at disse er trappet ned eller revurdert. LPP er bekymret for at mange av våre familiemed­lemmer med psykisk sykdom vil gå til grunne når de erklæres som samtykkekompetente og velger ikke å ta imot behandling.

Både spesialisthelsetjenesten og kommunal­helsetjenesten må følge opp pasientene bedre for å forebygge selvmord. Det er utviklet mange gode veiledere og skrevet mange gode faglige råd om de pårørende, men det blir dessverre altfor ofte bare ord. LPP forventer at veiledere og vedtatte mål blir gjennomført. LPP krever handling bak ordene.

LPP mener at det må være både økonomiske sanksjoner og strafferettslige konsekvenser når lovverk innenfor psykisk helse ikke overholdes.

– UT MED GYLLEN REGEL, INN MED OPPTRAPPINGSPLAN

De største utfordringene i psykisk helsetjenes­ter er, og har vært, at «den gylne regel» ikke fun­gerer. Siden den ble innført i 2014, har ingen helseforetak eller RHF-direktører brukt mer penger på psykisk helsevern enn på somatisk sektor, slik regelen sier. Somatikken har økt dramatisk i disse syv årene til tross for klare politiske signaler fra helseministeren nedfelt i oppdragsdokument og sykehusplan. Så langt har regelen kun representert et honnørord, og derfor kun bidratt til en tilsløring av at psykisk helsevern over mange år har vært underdimen­sjonert. Det mangler tydeligvis politisk vilje til å forplikte seg til en reell styrking av psykisk hel­severn, slik man ser på andre områder i sam­funnet, som for eksempel alle milliardene som følger med nasjonal transportplan. Siden det er valgår, vil politikerne ta til orde for at de vil bedre kvaliteten i psykisk helsetjenester. For at dette ikke kun skal bli fromme ord og fagre løfter for fremtiden, har jeg følgende bestilling:

• Erkjenn at «den gylne regel» ikke virker.

• Erstatt den med en opptrappingsplan for psykisk helsetjenester der ressurstilførselen bidrar til riktig dimensjonering av tjenestene.

Det faglige grunnlaget for opptrappings­planen skal være basert på en solid kunn­skapsoppsummering som bidrar til å skille mellom ulike behov og sikre tilgjengelig evidensbasert behandling til de som tren­ger det.

– ØREMERKEDE MIDLER MÅ PÅ PLASS

Pandemien har vist at psykisk helsetilbud til barn og unge er underdimensjonert, fragmen­tert og dårlig koordinert. Det er for stor lokal variasjon, mange barn og unge får ikke tilbu­det de trenger. Jo mer alvorlige og langvarige vansker barn har, jo flere tjenester er involvert i oppfølgingen. Pakkeforløpene fanger ikke kompleksiteten i tjenestene. Utfordringene blir særlig synlige når det gjelder barn og unge med sammensatte og komplekse psykiske hel­seplager som trenger oppfølging fra ulike tje­nester over tid.

• Tjenestene for barn og unge må ha tilstrek­kelig kompetanse og kapasitet på alle nivåer. Dette gjelder både helsefremming og fore­bygging i helsestasjon og skolehelsetjenes­ten, lavterskeltilbud og oppfølging i kom­munale tjenester, og spesialiserte tjenester i BUP. Tjenestene må finansieres gjennom øremerkede midler og stabile økonomiske rammer over tid, ikke midlertidige tilskudd eller prosjektmidler.

• Kommunene må forpliktes til å bygge opp et psykisk helsetilbud for barn og unge, som har lav terskel, bred og sammensatt kompe­tanse, og tilstrekkelig kapasitet. Tjenesten må jobbe med både forebygging og behand­ling, og med individ- og familieperspektiv. Grunnet variasjon i geografi og befolknings­tetthet må behovet kunne dekkes ved tje­nester på tvers av kommune og BUP, eller i interkommunalt samarbeid.

• Det trengs mer fokus på samhandlingen mellom tjenestene og helheten i tilbudet. Et godt koordinert hjelpetilbud forutsetter at tjenestene har tydelig definerte roller og ansvarsområder, at de samarbeider tett om oppfølgingen av det enkelte barn eller ung­dom, men ikke minst at de har tilstrekkelig tid og ressurser til å samhandle med hver­andre. Da trenger vi finansieringsordninger som definerer systemarbeid, relasjonsbyg­ging og teamjobbing som essensielle opp­gaver.

– VI TRENGER ET FOREBYGGINGSREGNSKAP

Relativt sett er satsningen på spesialisthelsetje­nester for stor sammenliknet med befolknings­rettete psykisk helsefremmende og sykdoms­forebyggende tiltak. Satsing på behandling etter at folk har blitt syke, er for dyrt, har for liten effekt, for høy tilbakefallsrate og når bare en begrenset del av dem som trenger det. Økt tilgang på behandling kan ha endret livskvali­teten for mange, men har ikke endret forekom­sten av psykiske lidelser i befolkningen.

• Vi trenger en overordnet strategi for styrking av psykiske helse og forebygging av psykiske lidelser, som følges opp med effektevaluering. Regjeringens strategi for psykisk helse («Mes­tre hele livet») er ikke forebyggingsfaglig fun­dert. Den inneholder heller ikke en overord­net strategi, men en sammenstilling av tiltak de syv involverte departementene hadde lig­gende i skuffen. Neste gang trenger vi en fag­lig fundert overordnet strategi og et budsjett.

• Vi trenger et forebyggingsregnskap. Helse­regnskapet, som er en del av statsregnskapet som føres av SSB, viser at Helse- og omsorgs­departementet knapt bruker penger på fore­bygging. Ca ¼ går til behandling, ca. ¼ til pleie og omsorg, ca. 2 prosent til forebygging. Det meste av det som der er oppført som fore­bygging, har ikke noe med aktiv forebygging å gjøre. Tar vi ut dette, står forebyggende psy­kisk helse igjen med småpenger til helsesta­sjonstjenester og skolehelsetjenester. Regje­ringen må gjerne si at det har vært en kraftig satsing på skolehelsetjenesten. Men det vil ikke ha noen effekt på forekomsten av psy­kiske lidelser blant barn og unge. Det viktig­ste i skolene er å organisere dem slik at de blir psykisk helsefremmende organisasjoner.

• Psykisk helse må bli et eget fag i skolen. Hva hjelper det å vite forskjellen på biotiske og abio­tiske faktorer i et økosystem hvis man ikke fin­ner kilder til identitet og selvrespekt, mening i livet, mestring, eller ikke forstår hvordan følel­ser, tanker og handlinger påvirker hverandre?

• Vi må få i gang psykologutdanning i Agder slik at vi får bedre rekruttering av psykologer til kommunene. Begynn med påbyggingskurs for dem som fra inn- eller utland har relevant bachelor-masterkombinasjon i psykologi.

– VI MANGLER FØRINGER FOR TJENESTENE I KOMMUNENE

Det er nødvendig med varig styrking av både førstelinje- og spesialisthelsetjenestene. Det er blant annet behov for flere ansatte i psykisk hel­setjenester på alle nivåer, ikke bare som krisetil­tak i forbindelse med pandemien. Skal det være et politisk mål å satse på psykisk helsevern, er det på tide å skrote «den gylne regel». Helsefor­etakene forholder seg ikke til regelen, regjerin­gen gjemmer seg bak den når den utfordres på manglende satsing på psykisk helsevern.

Myndighetene bør gi tydeligere føringer for hva som skal være minstekrav til psykisk helsetjenester i kommunene. Det gjelder både kompetanse, ansvarsområder og kapasitet. På denne måten kan vi sikre mer likeverdige til­bud uavhengig av bosted.

Vi må se på organiseringen av de psykiske helsetjenestene, spesielt på ansvarsfordeling og samarbeid mellom spesialisthelsetjeneste og førstelinje. Det er allerede etablert enkelte gode modeller for samarbeid mellom helsefor­etak og kommuner, blant annet FACT-team og FACT Ung-team for dem med behov for lang­varige og fleksible psykisk helsetjenester. Psy­kisk helsetjenester bør møte mennesker der de er, og gi tilpasset hjelp.

I tråd med pakkeforløpene skal forløpene både starte og slutte i kommunen. En forut­setning for en helhetlig, offentlig psykisk hel­setjeneste er at førstelinjetjenesten rustes til å koordinere forløp før, under og etter behand­ling i spesialisthelsetjenesten, i tillegg til å gi adekvat psykisk helsehjelp til sine innbyggere før og etter behandling i psykisk helsevern.

– LYTT TIL BRUKERNE

Vi trenger bedre prioritering av barn og unges psykiske helse, både når det gjelder behandling og gode lavterskeltilbud.

Vi trenger aktiviteter rettet mot barn og unge som ikke er med i annen organisert aktivitet. Skolene må få inn ansatte med rela­sjonskompetanse, som har mulighet til å bistå elever som sliter. Det trenger ikke nødven­digvis være personer med pedagogisk utdan­nelse.

Vi trenger kunnskapsbaserte programmer for selvmordsforebygging og mestring av psy­kiske utfordringer. Det blir bevilget penger til satsing på psykisk helse i skolen, men det er de færreste programmene som blir evaluert.

• Lytt til brukerne og hva som er den enkel­tes behov.
• Sørg for at det er tilgjengelig psykolog i kom­munene.
• Sørg for at behandlere får lov til å drive behandling og ikke må ha et overordnet fokus på budsjettrammer.