Du er her

Bak lukkede dører

OBSERVERT Veiledning basert på direkte observasjon eller video er vanlig ved universitetene. Her fra internklinikken ved NTNU, Trondheim, hvor studenter og veiledere kan observere det som skjer i terapirommet bak en speilvegg. Illustrasjonsfoto: Elin Iversen/NTNU.

I Norge kan man bli psykologspesialist uten å ha sett seg selv på video med en pasient i behandling en eneste gang. Hvor god psykolog blir man da?

Publisert
2. mai 2019

I denne utgaven av Psykologtidsskriftet skriver psykologspesialist Jonas Sharma-Bakkevig en artikkel om hva han tenker er god veiledningspraksis (se side xx).  Sharma-Bakkevig begynte å ta seg selv opp på video med pasienter i 2009 og har siden 2013 veiledet andre med utgangspunkt i videoopptak med pasient og terapeut. Han er i dag psykologspesialist og veileder ved Norsk Institutt for ISTDP (Intensiv dynamisk korttidsterapi). I artikkelen slår han et slag for blant annet videoveiledning og mener det er vanskelig å snu når man først har fått smaken på denne veiledningsformen. I USA ble direkte observasjon eller lyd-/videoveiledning obligatorisk for veiledning i noen av utdanningsprogrammene for psykologer i 2017, ifølge nettsidene til APA (American Psychology Association).

– Da jeg først begynte med videoveiledning, var det umulig å se seg tilbake. Informasjonen som video avdekket, var så rik og informasjonsmettet sammenlignet med min egen hukommelse fra en terapisesjon. Jeg fikk et mye bedre læringsutbytte og fikk muligheten til å utvikle meg i takt med det jeg faktisk gjorde i timene, sier Sharma-Bakkevig.

Du må være abonnent eller medlem av Psykologiforeningen for å lese videre.

Ikke abonnent? Få 12 papirutgaver og ubegrenset tilgang til alle digitale utaver for 1495 i året

Teksten sto på trykk første gang i Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 56, nummer 5, 2019, side 315-319

Kommenter denne artikkelen