3 kommentarer til På sporet av en mindre betent ME-debatt

Kommentar til psykologspesialist Grete Lilleliens innlegg om «På spiret etter en mindre betent ME debatt.

Endelig et innlegg som fratar pasienten skyld og opprettholdelse av ME-sykdom. Det å leve med ME er svært krevende og de fleste har nok med å overleve hverdagene sine og forsøke å leve litt midt i alle symptomer og vansker.

Sjelden har jeg sett en pasientgruppe som er mer motivert for aktivitet uten å klare det.
Pr i dag finnes ingen behandling som er godkjent av den norske stat og det finnes heller ingen lindring man kan få. Dette skriver Lillelien klart om.

Kommunene er et ekstra øk rundt foten på ME-pasientene og gir ikke nok hjelp og sjelden hjelp som er tilrettelagt tilstrekkelig for denne gruppen. ME-pasientene har heller ikke krefter til å sloss mot en treig kommuneforvaltning.

Erna snakket om et pakkeforløp for ME-pasienter. Nå har det vært jul flere ganger etter at hun uttalte dette, men ingen pakker er å finne under treet til ME-pasientene.

Hvor liten livskvalitet er det greit at ME-pasientene har? Hvor mye lidelse er det greit de har? Hvilket ansvar har helsenorge for den behandlingen ME-pasientene får? Hvorfor er det greit med ansvarsfraskrivelse fra kommunene? Etter å ha brettet ut sin elendighet for kommuneadministrasjonen blir pasienter stadig ikke funnet verdige nok til å kunne motta rett og tilstrekkelig hjelp og bistand. Kommunene klarer ikke tilrettelegge for denne sårbare pasientgruppen.

Hvorfor er det greit at pasientene venter på «pakker» fra Erna og Bent Høye? Hvor lenge må de sette livet på vent? Fødselsdager, milepæler, varme sommerkvelder fyker forbi mens det offentlige Norge kjekler om hva som er sant. Det som er uomtvistelig sant er at de venter på hjelp. De venter på lindring og behandling.

Mens det snakkes og diskuteres om fysisk versus psykisk syk så ligger det tusenvis av pasienter i mørket og lengter etter å se lyset.