1 kommentarer til En nødvendig kursendring

Jeg er glad for at du stiller som kandidat til president for NPF. Ikke til forkleinelse for nåværende president som nok har demmet opp for- og kjempet mot endringene i helsevesenet. Endringer som startet med "New public management." Endringer vi ser i hele vårt samfunn; mer styring, mindre autonomi for den enkelte yrkesdeltaker, uansett om man er psykolog, lege, politi, lærer, de samme endringene er der. Noen snakker om en brutalisering av arbeidslivet.

Jeg nærmer meg 60 år og har arbeidet som psykolog i flere år. Jeg har mange års erfaring innenfor sykehussystemet og DPS. Jeg kjenner igjen og støtter de synspunktene du tar opp i ditt innlegg; "En nødvendig kursendring." Mange kolleger som jeg treffer på jobb eller på kurs er frustrerte, fortvilte eller resignerte. Samtlige sier at jobben i seg selv, med pasientene ikke er problemet, at det er de enkelte møtene med andre mennesker i terapi som holder de gående i yrket. Men at systemet, som et ansiktsløst vesen, uten et egentlig overordnet ansvar, har utviklet seg i en retning ingen ønsker eller er tjent med, verken pasientene eller psykologene. Byråkratiet og ledere uten kompetanse i fagområdet psykologi har kommet langt inn i terapirommene og overstyrer allerede mye av psykologers arbeid. Flere steder har psykologer kjempet mot at kontorpersonalet plotter inn pasienter på psykologens dagsplan, når de finner en ledig time. Uten at psykologen er informert på forhånd. Noen har lykkes i å stoppe denne formen for overstyring, andre ikke.
Hvorfor skal vi ta en lang og krevende utdanning for deretter å bli overstyrt og bekledt utenfrastyrte behandlingsmanualer i pakkeforløp? Der avvik meldes, dersom man fraviker oppsettet eller behandlingslinjene.

På sikt kan en jo ansette billigere arbeidskraft enn psykologene til å håndtere maualstyrt terapi.

Det blir billigere for staten. Og "på papiret" har pasienten fått egnet behandling utfra retningslinjene eller pakkeforløp. Hvis pasienten ikke er endret til det bedre er der ikke mer å hente. Utover medikamenter. Eller kanskje en ny diagnose kan gi et annet pakkeforløp som treffer bedre. Eller den som har råd kan betale en privatpraktiserende psykolog.

Jeg snakket med en kollega som bor og arbeider i England og som sier de har hatt et slikt system i mange år, og at det ikke virker. Folk flest blir ikke bedre av sine psykiske lidelser, over tid, sier han. Pasienter returneres, og sendes rundt i systemet. Der er liten grad av kontinuitet ifht utredning og behandling. Han fortalte om en pasient han kjente til, som hadde befunnet seg tre år i limbo med venting, nye utredninger, før en tilmålt behandling fant sted. Min engelske kollega syntes det var rart at vi her i Norge kommer etter på denne lite gunstige veien.
jeg undrer meg over hvor mange av de pasientene som behandles i helseforetakene som rehenvises, og ikke bare en men flere ganger.

Det ser ut til at psykologers arbeidsområde, gradvis styres mer inn mot en samlebåndsmodell, som skal koste staten mindre og mindre penger. Vurdering, diagnosesetting og behandling skal inn på en tilmålt tid, i betydelig mindre grad utfra klinisk skjønn og vurdering. Hvor blir det av mennesket? Av relasjonen som er så betydningsfull for å gjøre et godt terapeutisk arbeide sammen med en annen?
Hvor blir det av yrkes-gleden, yrkes- stoltheten og yrkes-etikken?
Mange av mine kolleger har i flere år tellet ned til pensjon, flere har sluttet i det offentlige helsevesenet og startet privat uten refusjonsrett, og fastlegene er mer enn før kritisk til hvordan andrelinjetjenesten håndterer de pasientene de henviser.

Hva skjer når nyutdannede psykologer kommer til helseforetakene og lærer en kultur der det gjelder å få unna pasientstrømmene raskest mulig?
Jeg lurer på om vi kan unngå en forvitring og dehumanisering av faget.

Så ja, jeg og mange med meg er enige i at vi trenger en ny kurs.