Vil ha kommune­psykologen på banen

– En undersøkelse av Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse viser at 39 prosent av de spurte aldri har fått informasjon om individuell plan (IP) selv om de er i målgruppen. Bare 13 prosent mener de har en oppdatert og godt funge­rende plan. Hva er din kommentar?

– Tallene er ikke gode, men de er ikke overras­kende. Det er ikke slik at det bare er å lage en forskrift og så blir det vellykket. Mange av aktø­rene oppfatter ikke individuell plan som nyttig og heller ikke viktig. Mangel på legitimitet kan være et riktig ord å bruke. Det ender gjerne opp med en «skyvelek», der ansvaret forsøkes dyt­tet over på noen andre.

– Hva var den opprinnelige intensjonen med IP?

– Å lage en helhet og forutsigbarhet for den som trenger sammensatt hjelp. Det er den samme tenkningen som ligger i pakkeforløpene. Vi samler informasjonen og de ulike fagfolkene som skal være med fra ulike steder, enten det er fra ulike deler av helsetjenesten, NAV, sko­leverk etc. Sammen med pasienten bestem­mer de hvem som gjør hva. Pasienten får påvirkningsmulighet og forutsigbarhet. I pak­keforløpene skal pasienten ha en behandlings­plan. De pasientene som har behov for langva­rige og koordinerte tjenester, skal i tillegg tilbys en individuell plan og koordinator.

– Men altså: Ifølge undersøkelsen til Nasjo­nalt senter for erfaringskompetanse er det svært mange i målgruppen som ikke engang har fått informasjon om ordningen som skal bidra til at de får koordinert hjelp. I hvor stor grad kan man da si at IP er en suksess?

– Jeg er ikke villig til å gi opp individuell plan. Men jeg vet mange har gjort det, og det er jeg lei for. Jeg har hørt brukerorganisasjoner si at de ikke gidder å snakke mer om individuell plan, for nå har vi snakket om det siden 2001, og det skjer jo ingenting. Jeg tror fortsatt ordningen er en god idé.

– Burde ikke ansvaret ha ligget ett sted, iste­denfor som i dag, hvor det er spredt rundt omkring i flere lovverk?

– Det har vi snakket om flere ganger, men jeg er ikke sikker på om det er klokt. De med sam­mensatte hjelpebehov vil ha kontakt med ulike deler av hjelpeapparatet og til ulike tider. Da kan ikke ansvaret bare ligge ett sted.

– Både spesialisthelsetjenesteloven og helse-og omsorgstjenesteloven utpeker kommu­nen som ansvarlig for å sette i gang arbei­det med IP og utpeke en koordinator. Er det først og fremst kommunene som svikter?

– Nei, her er det et felles ansvar. Selv om det er kommunen som skal sørge for at planen blir utarbeidet og koordinere arbeidet, skal spe­sialisthelsetjenesten medvirke i planarbeidet. Dette handler også om å informere og kan­skje også motivere brukeren til å ville ha en slik plan.

– Hva skal til for å få individuell plan til å fun­gere for pasienter som har problemer med psykisk helse eller rus?

– Ved utgangen av 2019 hadde om lag 94 pro­sent av kommunene psykologkompetanse. Det bidrar til at kommunene kan føle seg likever­dig med spesialisthelsetjenesten i arbeidet med mennesker med psykiske lidelser, og da øker sjansen for at IP får den plassen den skal ha.

– Det er kommunepsykologene som skal få fart i arbeidet med individuell plan for men­nesker med psykiske lidelser?

– Rekruttering av psykologer i kommunene er et uttrykk for at vi har økt kompetansen på psykisk helse i førstelinjen, både når det gjel­der forebygging og behandling. Noen pasien­ter trenger individuell plan selv om de ikke er i kontakt med spesialisthelsetjenesten. Og de som skrives ut fra spesialisthelsetjenesten, skrives jo ut til en kommune. For den pasient­gruppen vi her snakker om, er det derfor ikke unaturlig at psykologer i kommunene har en sentral rolle, men flere har ansvar for dette. Pakkeforløpene for psykisk helse og rus inne­bærer en forpliktelse til å evaluere arbeidet med pasienten med jevne mellomrom. Da er det blant annet anbefalt å spørre om pasienten trenger individuell plan hvis vedkommende ikke allerede har det, eller om denne bør opp­dateres, revideres eller evalueres.

– Hva kan sentrale myndigheter gjøre for at flere som har behov for det, opplever at de får den koordinerte hjelpen de trenger?

– I dag har bestemmelsene om individuell plan ulik ordlyd i forskjellige lover. Vi for­søker nå å strømlinjeforme regelverket slik at reglene blir mest mulig likt skrevet i de enkelte lovene, og ikke blir så åpne for ulike tolkningsmuligheter og dermed fører til ansvarsfraskyvning. Man skal ikke lenger kunne si: Det står ikke i vårt regelverk, så da trenger vi ikke å stille opp. Nå forsterker vi plikten til å være med.

– Vil du si at individuell plan er viktig for å nå regjeringens mål om å redusere tvangs­bruken i psykisk helsevern?

– Det er nesten et ledende spørsmål. Svaret må jo være ja. Hvis jeg ikke mener det, signalise­rer jeg at jeg ikke tror at det vi gjør nytter. For å redusere tvang er det viktig å komme tidlig inn. Og hvis en individuell plan for eksempel innebærer en avtale om åpen retur; at pasien­tene har lov til å legge seg inn på DPS på egen hånd, vet vi at det kan være et godt tiltak for å forebygge en forverret helsesituasjon som i verste fall kunne ha endt med tvangsinnleg­gelse.

– For folk med alvorlige psykiske lidelser regnes god samhandling mellom tjeneste­nivåene for å være kritisk ved utskrivning fra spesialisthelsetjenesten. Hvor viktig er IP for å sikre denne samhandlingen?
– Pasientgruppa vi her snakker om, har utrolig mange stoler å falle mellom. Er det noen som virkelig trenger individuell plan og andre sam­handlingsverktøy, så er det denne gruppa.