Diagnose – eller ikke?

Vi er to psykologer som jobber i hver vår kommune med lavterskeltilbud. Vi er faglig enige om det meste, men har blitt skikkelig uenige om diagnosesetting. Jeg mener at vi er lovpålagt å sette diagnose, mens min kollega mener det er å sykeliggjøre folk i et lavterskeltilbud. Kan du skaffe meg lovhjemmelen for mitt standpunkt!

Ryddegutt

Først av alt er det viktig å påpeke at du ikke skal starte med å gi helsehjelp uten at klienten samtykker i det. Det betyr at du må skille mellom å gi generelle råd og å gi helsehjelp. Se artikkel om dette på vår hjemmeside. Dersom du gir helsehjelp, inntrer plikten til å føre journal. Dette fremkommer i helsepersonelloven paragraf 39. Hva som skal inn i journal av opplysninger er detaljregulert i journalforskriften, der særlig paragraf 8 er aktuell. Det gis ikke noe påbud om diagnosesetting uansett situasjon, men det skal gjøres hvis det er «relevant og nødvendig».

Jobber man i spesialisthelsetjenesten (folketrygdfinansiert), så skal diagnose settes, og det skal brukes ICD-10-diagnoser. I for eksempel lavterskeltilbud er ikke dette så detaljregulert. Her må en lene seg på lovens generelle pålegg om undersøkelse. Der journalhold er aktuelt, er det vanskelig å tenke seg at det er forsvarlig å ikke nedtegne en beskrivelse av problemet og en vurdering fra psykologen. Bruk av ulike diagnosesystemer kan også være aktuelt. Psykologen har plikt til å undersøke pasienten så langt det er mulig og så langt det er nødvendig.

I et lavterskeltilbud kan det nok ofte være relativt begrenset hvor omfattende undersøkelsen må være for å trekke en konklusjon eller å gi en tilråding. Har du tilstrekkelig informasjon til å sette diagnose, så har du ikke noe valg: Diagnose skal settes. Har du ikke nok informasjon for diagnosesetting, så sier det seg selv at det ikke gjøres. Men du kan ikke late som at du mangler informasjon bare for å slippe å sette diagnose. Kunnskap forplikter, også i dette spørsmålet.

E.R.