Du er her

Taushet ellerinformasjonsplikt?

Publisert
5. oktober 2010

Jeg har veiledet mange psykologer. For første gang veileder jeg en som jeg mener påfører noen av pasientene alvorlige skader; faglig useriøse vurderinger og behandlingstiltak som ikke har noen sammenheng med pasientenes problemer. Psykologen hører hva jeg sier, og lover å opptre annerledes, men i neste veiledningstime fremgår det at han allikevel ikke har fulgt råd og anvisninger jeg har gitt. Hans vurderinger av pasientene er dårlig begrunnet, for ikke å si direkte gale. Og han viser ingen forbedring. Andre kolleger jeg har diskutert med, har heller aldri tidligere vært i en slik situasjon. Sykehuset betaler meg for veiledningen, men kan jeg varsle dem – jeg har jo taushetsplikt.

Sjokkert

Veiledning har ikke bare til hensikt å bidra til utviklingen av psykologen. Veiledning er også en del av sykehusets kvalitetssikring av utredning og behandling pasientene får. Ved alvorlige tilfeller slik du skisserer, har du sannsynligvis en informasjonsplikt overfor sykehuset, og ikke bare en informasjonsrett. Din aktivitetsrett og -plikt er hjemlet i helsepersonelloven § 17. I Rettsdata kommenterer Anne Kjersti Befring og Bente Ohnstad dette:

«Det er tilstrekkelig at forholdet innebærer en mulig fare; det er ikke nødvendig at skade har inntrådt. «Fare for pasientens sikkerhet» skal i henhold til helsepersonellovens forarbeider tolkes strengt og innebærer at forholdet må være av en slik art at det er påregnelig/sannsynlig at pasientens helsetilstand kan forverres eller at pasienten påføres skade … Det kan også være enkeltpersoner som på bakgrunn av manglende personlige eller faglige kvalifikasjoner representerer en alvorlig fare for pasientens sikkerhet, for eksempel på bakgrunn av psykiske lidelser, rusmiddelmisbruk, manglende oppdatering av faglige kvalifikasjoner eller vilje til å innrette seg etter egne kvalifikasjoner.»

Dersom ikke sykehuset gjør noe etter at du har sagt fra, har du plikt til å melde fra til Helsetilsynet. Jeg går ut fra som en selvfølge at du for lengst har tatt opp problemet med han du veileder.

E.R.

Teksten sto på trykk første gang i Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 47, nummer 10, 2010, side

Kommenter denne artikkelen