Du er her

Nekter å skrive attest

Publisert
5. oktober 2010

Jeg gikk til veiledning hos en spesialist på mitt gamle arbeidssted i 2 år, slik alle nyutdannede psykologer gjør på sykehuset. Til slutt ble det et noe anstrengt forhold mellom veilederen og meg, mest begrunnet i en sterk uenighet i forbindelse med omorganisering på sykehuset. Nå nekter veilederen å skrive en veiledningsattest! Først svarte hun overhodet ikke på min henvendelse, deretter begrunnet hun det med at hun ikke hadde plikt til det, og dessuten hadde hun mer enn nok annet å gjøre. Etter at jeg har mast i et halvt år, sier hun at hun ikke kan skrive attest fordi jeg ikke er god nok til å bli spesialist ennå. (Min nåværende avdelingsleder vurderer det sikkert annerledes, siden han har satt meg til mange krevende utredninger og veiledninger av annet personale i tillegg til undervisning.) En veileder må vel ha en plikt til å skrive ut attest? Og dersom jeg ikke er god nok – da skulle hun vel ha sagt fra til både meg og arbeidsgiveren med en gang!

Markant

Det er vanskelig å se for seg en akseptabel grunn for at en veileder ikke skriver ut en attest/bekreftelse for den veiledningen som har funnet sted. Formålet med veiledningen, temaer og nivå på veiledningen slik den ble gjennomført, vil naturlig måtte fremgå av attesten. Dette gjelder også i de tilfeller der veilederen mener at nivået på veiledningen ikke tilfredsstilte formålet. Det kan være tilfellet for eksempel dersom veiledningen forutsettes å inngå i spesialistkvalfiseringsløpet. En veileder har plikt til straks å si fra til oppdragsgiveren og til den som mottar veiledningen, dersom veiledningen ikke lar seg gjennomføre på det nivået en har avtalt. Jeg kan i ditt tilfelle ikke avgjøre om det er veilederen som har veket unna for straks å ta opp et problem, eller om veilederen har andre og mer usaklige grunner for sin manglende attestskriving. Ta gjerne kopi av denne spørrespalten når du igjen anmoder veilederen om en attest.

E.R.

Teksten sto på trykk første gang i Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 47, nummer 10, 2010, side

Kommenter denne artikkelen