Du er her

Ung og lovende

Publisert
1. desember 2005

Jeg ble ferdig med studiene for et halvt år siden, og jobber i et helseforetak. Selv om jeg bare er 26 år, sier noen at jeg bør ha en ulykkesforsikring. Men jeg mener at alle i Norge er forsikret automatisk gjennom folketrygden. Jeg er samboende, og vil ikke utelukke at vi etter hvert får noen barn.

Trygg

Folketrygden er en fantastisk kollektiv sikring av alle, når det gjelder sykdom, uførhet og alderspensjon. Folketrygden gir en god sikring i bunnen, og vil fortsatt gjøre det i fremtiden. Men det er begrensninger i størrelsen på de ytelser folketrygden gir. Dersom en tjener over 6 G (ca 360 000), vil ytelsene være betydelig lavere enn den lønn en mottar som frisk. Gjennom jobben er du med i en tjenestepensjonsordning som gir deg ytelser i tillegg til folketrygden. Du er ved uførhet sikret til sammen minst 66 % av lønnen din som inntekt (folketrygd + tjenestepensjon). I løpet av livet vil mange i perioder arbeide som privatpraktiserende eller i stillinger utenfor det offentlige – der en ofte ikke har en tjenestepensjonsordning. Men selv en nedgang i inntekt til 66 % av lønn, kan være vanskelig i faser av livet, som når en er nyetablert med hus og barn, og har gjeld. Du kan tegne en uføreforsikring for eksempel gjennom vår forsikringskontakt Vital. I sommer viste en undersøkelse i Dagbladet at Akademikerforeningenes gruppelivsforsikring via Vital sannsynligvis er landets aller beste! Ring Psykologforsikringen tlf 815 55 207, og spør om gruppelivsforsikring. Merk at jeg skriver uføreforsikring og ikke ulykkeforsikring. Ulykker er sjeldne – og de fleste blir uføre på grunn av sykdom. En ulykkeforsikring dekker ikke uførhet som skyldes sykdom. Uføreforsikringen er dyrere, men den gir utbetaling uansett årsak til at du blir ufør.

Som nyutdannet bør du vurdere å tegne en uføreforsikring. Jeg går ut i fra at du allerede har innboforsikring og bilforsikring. Før du er 40 år bør du vurdere å starte sparing til ekstra alderspensjon.

Teksten sto på trykk første gang i Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 42, nummer 12, 2005, side

Kommenter denne artikkelen