Du er her

En levende fagtradisjon

Publisert
5. september 2018

Dette er det andre av to temanummer om psykoanalysen i vår samtid. Vi ønsker som gjesteredaktører å vise hvordan psykoanalysen tilbyr et perspektiv på mennesket som inkluderer personlighets­ut­vik­ling, patologiforståelse og en behandlingsmodell. Vi ønsker å vise psykoanalysen som en levende fagtradisjon der ulike psykoanalytiske retninger kan være i diskusjon og konflikt, og der psykoanalytisk teori og forsk­ning kan være i dialog med andre fagområder.

Allerede i Sigmund Freuds forfatterskap ser vi flere forståelsesmodeller som kan synes uforenelige – fenomenologiske beskrivelser, introspeksjon som metode, teorier om sammenhengen mellom psykologi og nevrologi samt kasusstudier for å forstå psykiske prosesser og strukturer. Innenfor psykoanalysen er det et spenn mellom det humanistiske og det naturvitenskapelige, mellom psykologi og nevrobiologi (Stänicke & Stänicke, 2012). Etter vår mening, skapte dette grunnlag for en lang tradisjon i psykoanalysen for å leve med forskjellige perspektiver og det å være kritisk til egne premisser og antagelser. Et mulig resultat av dette er at vi i dag ser en rekke retninger innenfor psykoanalysen som er utviklet etter Freud – som objektrelasjonsteori, egopsykologi, karakteranalyse, relasjonell psykoanalyse, fransk lacaniansk psykoanalyse, gruppeanalyse, intersubjektivitetsteori, selvpsykologi og nevropsykoanalyse. Psykoanalysen har også informert og inspirert en rekke psykodynamiske psykoterapiretninger – som familieterapi, gruppeterapi, intensiv korttids psykodynamisk terapi og mentaliseringsbasert terapi – i tillegg til fagområder som filosofi, kunst, litteratur, film og teater. På tross av at psykoanalysen har vært assosiert med en skepsis til empirisk forsk­ning, mener vi at de humanistiske og naturvitenskapelige røttene i psykoanalysen skapte grobunn for å integrere og assimilere forsk­ning fra andre fagdisipliner – som ut­vik­lings­psykologi, sosialpsykologi, psykiatri, nevrobiologi og kognitiv psykologi.

Du må være abonnent eller medlem av Psykologiforeningen for å lese videre.

Ikke abonnent? Få 12 papirutgaver og ubegrenset tilgang til alle digitale utaver for 1495 i året

Teksten sto på trykk første gang i Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 56, nummer 9, 2018, side 722-723

Kommenter denne artikkelen

Referanser

Alford, C.F. (1997). What Evil Means to Us. Ithaca: Cornell University Press.

Gabbard, G.O. (2015). Psychodynamic Psychiatry (4. utg.) Washington D.C.: APA Publishing.

Green, A. (2005). Psychoanalysis: A Paradigm for Clinical Thinking. London: Free Association Books.

Gullestad, S. (2012). Psykoanalyse og ideologi. I S. Gilbert, E. Stänicke & F. Engelstad (red.), Psyke, kultur og samfunn. Perspektiver på indre og ytre virkelighet (s.?201–216). Oslo: Abstrakt forlag.

Habermas, J. (1968). Knowledge & Human Interests. Cambridge: Polity Press.

Killingmo, B. (1989). Conflict and deficit: Implications for technique. International Journal of Psycho-Analysis, 70, 65–79.

Landmark, A. (2015). Ut av det blå – inn i relasjonen. Tidsskrift for Norsk psykologforening, 52(6), 480–485.

Landmark, A.F. & Stänicke, L.I. (2016). Det uforståelige barnet – om å skape sammenheng mellom den indre og ytre verden. Stavanger: Hertervig akademiske.

Stänicke, E. & Stänicke, L.I. (2012). Psykoanalyse og klinisk helsearbeid. I S. Gilbert, E. Stänicke & F. Engelstad (red.), Psyke, kultur og samfunn. Perspektiver på indre og ytre virkelighet (s.141–158). Oslo: Abstrakt forlag.

Vetlesen, A.J. (2012). Transport og transformasjon av psykisk smerte. I S. Gilbert, E. Stänicke & F. Engelstad (red.), Psyke, kultur og samfunn. Perspektiver på indre og ytre virkelighet. Oslo: Abstrakt forlag.

Vetlesen, A.J. (2014). Studier i ondskap. Oslo: Universitetsforlaget.

Vetlesen, A.J. & Stänicke, E. (1999). Fra hermeneutikk til psykoanalyse. Muligheter og grenser i filosofiens møte med psykoanalysen. Oslo: Ad Notam Gyldendal.

Winnicott, D. (1971). Playing and Reality. London: Routledge.