En annen profesjonshistorie

Jan Smedslunds tekst En annen og mer turbulent profesjonshistorie (7, 2022) frister meg til å fortsette en diskusjon vi har hatt tidligere (Smedslund, 12, 2017; 6, 2018; Sletvold, 5, 2018; 8, 2018). Jeg deler fortsatt Smedslunds kritikk av statistikk basert på psykologisk forskning. Mitt eget lille bidrag var at jeg i 1972 avsluttet min knapt påbegynte karriere innen eksperimentell sosialpsykologisk forskning med en hovedoppgave der konklusjonen var at selv om eksperimentene er aldri så godt kontrollert og effekten er signifikant, så forblir summen av resultatene null. Altså helt i tråd med Smedslunds overbevisende oppdatering.

Det som imidlertid slår meg på nytt i Smedslunds fremstilling, er at han forutsetter at statistikkbasert forskning er grunnlaget for psykologiprofesjonen. Som jeg tidligere har framhevet (Sletvold, 5, 2018), ville vi ikke hatt noen psykologiprofesjon dersom den hadde bygd på eksperimentalpsykologien og dens avleggere. Smedslund klargjør forbilledlig at denne psykologien aldri har gitt resultater som kan omsettes i klinisk praksis.

Smedslund skriver imidlertid også denne gangen som om den statistikkbaserte psykologien og hans egen psykologikk er de eneste psykologiene som fins. Sagt med andre ord, Smedslund skriver igjen som om psykoanalysen(e) ikke eksisterer. All psykologisk praksis, i hvert fall den kliniske, springer imidlertid helt og fullt ut av den psykoanalytiske psykologien som har eksistert neste like lenge som den eksperimentelle. Den psykoanalytiske psykologien har utviklet seg på grunnlag av erfaringer i møter mellom mennesker gjennom de siste mer enn hundre år. Den er stadig i utvikling. Jeg håper selv å gi et nytt bidrag sammen med Doris Brothers i vår kommende bok A New Vision of Psychoanalytic Theory, Practice and Supervision: Talking Bodies.