I det kliniske arbeidet har jeg skjønt kraften som ligger i å finne mening

Da jeg var student, forsøkte jeg å finne mening. Mening i hvordan mennesket fremstod i den mangfoldige faglitteraturen. Ut fra hvilke betingelser utvikler og endrer mennesket seg? I mye faglitteratur er menneskesynet implisitt. Eksistensielle spørsmål om frihet, mening og ansvar blir i liten grad reflektert rundt i psykologien som vitenskap. Men vår forståelse av menneskets natur er ikke uvesentlig for de valg vi gjør av behandlingstilnærminger. 

Jeg ble fasinert av Frankls betraktninger om mennesket som genuint meningssøkende, og hvordan både vår vilje og frihet i denne prosessen kan overskride de betingelsene vi lever under. For selv om betingelsene kan være gitt, har vi muligheten til å velge hvordan vi skal forholde oss til dem, evnen til transendens i motsetning til determinisme. 

Frankl refererer til Nietzsche, som sier at «den som vet hvorfor, kan tåle et hvilket som helst hvordan». Dette blir en «kopernikansk vending» i spørsmålet om livets mening. Det er ikke du som skal stille spørsmålet om meningen med livet, men det er livet som stiller deg spørsmålet om meningen med ditt liv. 

I det kliniske arbeidet har jeg skjønt kraften som ligger i å finne mening, også i det som kan oppleves som meningsløst. For eksempel hos sterkt traumatiserte mennesker kan meningsaspektet være med på å gi egen lidelse en større betydning. For noen kan det for eksempel være meningsfullt å dele egne erfaringer hvis det kan bidra til større forståelse hos fagpersoner, og gi håp om bedring og økt verdighet til andre som har lignende opplevelser. Å finne denne Viljen til Mening i terapeutiske prosesser opplever jeg som frigjørende, skapende – og livskraftig. Perspektivet inviterer også til en fenomenologisk tilnærming, med respekt for klientens livsverden i søken mot mening. 

Øyvind Støylen er psykologspesialist i avtalepraksis i Ålesund. Han utfordrer Geirmunn Sletten til å ta stafettpinnen videre.