Ganske ofte når jeg passerer bokhylla, fester blikket seg ved omslaget til The Shadow of the Object, og jeg kjenner et blaff av oppstemthet blandet med et mer dunkelt lag av vemod. Så det får bli den. Boken som for alvor introduserte meg for psykoanalysen. Boken som satte ord på det jeg hadde ant siden jeg var liten: at det interessante gjerne ligger i det usagte; i formen mer enn i innholdet.

Bollas skriver om det som er kjent, men ennå ikke tenkt: «The unthought known». Om de tidligste relasjonelle erfaringene; fra tiden før ord og mentale bilder frøs episoder fast og gjorde dem tilgjengelige for ettertiden som minner. I stedet – som relasjonelle avtrykk – setter de seg i form av vår karakter; i måten vi iscenesetter oss selv på, i det våkne liv og i drømmer. Gjennom kliniske vignetter illustrerer Bollas hvordan ordløse erfaringer trer frem i terapirelasjonen. Spesiell vekt legger han på de indre tilstandene som aktiveres i terapeuten, og nødvendigheten av å la seg bevege inn i det ukjente og stå i det. Betydningen av egenanalyse blir åpenbar. Bollas skriver vakkert, levende og engasjert. Han appellerer like mye til følelsene som til tankene, og setter dem i forbindelse. Mer enn en bok å lese er The Shadow of the Object en bok som må oppleves.

Dette er noen av tankene som dukker opp når jeg ser tilbake på tiden da jeg, sammen med et par studiekamerater, fordypet meg i Bollas’ tekst. Det var en fin tid. Og kanskje er det der noe av vemodet trer inn: lengselen etter det forgangne.

Til minne om min psykoanalytiske lekekamerat gjennom mange år, Petter Alexander Olsen.

Kjell Grønnevik utfordrer Olaf Rørosgaard, lærer ved Institutt for psykoterapi, til å ta stafettpinnen videre.