Tilbake i journaliststolen

 – Hvorfor vil du jobbe som journalist i Psykologtidsskriftet?

 – Jeg har fått en del kunnskap om bredden i psykologifaget og helsepolitikk gjennom arbeidet i Psykologforeningen. Men rollen der har sine begrensninger, og du får ikke brukt all kunnskapen du sitter inne med. Som journalist jobber du ut fra andre premisser. Å tenke ut historier med andre vinklinger enn det som til enhver tid skal gi uttelling for Psykologforeningens politiske arbeid, har jeg savnet stadig mer.

 – Nære kollegaer som du hjalp med å skrive kronikker og taler, blir nå potensielle kilder i journalistiske saker, også kritiske. Hvordan blir det?

 – Det blir utfordrende, særlig i starten. Jeg snakket om dette men mange av mine gode kolleger i sekretariatet før jeg begynte i tidsskriftet. Det handler mye om å være bevisst rollen sin, og det opplever jeg at både de ansatte i foreningen og jeg selv er. Overgangen til tidsskriftet betyr også at jeg ikke har tilgang til den samme typen informasjon som jeg hadde i min forrige rolle. Nå må jeg skaffe den gjennom vanlig journalistisk kildearbeid, og det vil kreve mer arbeid.

 – Hva blir den største forskjellen mellom å jobbe i Psykologtidsskriftet og i foreningens sekretariat?

 – Jeg er ikke lenger forpliktet til å bruke Psykologforeningen som mitt primære kildegrunnlag. Nå kan jeg vende meg mer utover og bruke en mer mangfoldig vifte av kilder som gir andre typer fortellinger. Som nettredaktør for psykologforeningen.no skal du hele tiden forvalte foreningens interesser, som journalist er forpliktelsene bredere.

– Er det en spesiell sak du brenner for, og som du kan tenke deg å utforske journalistisk?

– Det siste året har det vært en løpende debatt i sentrale og lokale medier, om hvordan overordnede helsepolitiske føringer slår ut på vilkårene for å kunne gi god pasientbehandling i spesialisthelsetjenesten. Dette er et felt jeg mener fortjener en bredere dekning i Psykologtidsskriftet.