Inne på psykologkontoret sitter psykologen og Anne. Sammen med dem er også åtte andre persondeler. I terapien jobber de for å samarbeide godt, ta vare på kroppen og klare å leve best mulig i hverdagen. Ordene «jeg tåler hele deg» har betydd mye.

Jeg ble spurt om jeg var enig i tvangsinnleggelsen. Det var jeg. Hadde det hjulpet meg å være uenig? Nei.

Det er ikke det å snakke om behandlingen i ettertid som krever mot, men det å gå igjennom den. Det er ikke det å bli kalt syk som gir krefter, men det å skjønne at man har et valg. Det er ikke det å bli be-handlet som gir håp, men det å handle selv.

Jeg har sydd 2891 sting. Jeg har tatt titalls overdoser. Jeg har nesten ikke kunnet snakke. På avdelingen ble jeg av de andre pasientene kalt «hun mørke som ikke sier noe». Noen av de ansatte var dypt i tvil om jeg kunne bli bedre, og mente mine forsøk på ord var «bambus», meningsløst, håpløst.