Hanne Oddli og Peder Kjøs beskriver integrativ terapi som «den vanligste formen for psykoterapeutisk praksis» og illustrerer hvordan psykologen kan trekke veksler på både manual-modeller og fellesfaktorforskning i terapi.

Sindre Kvithyld Aasli beskriver hvordan terapeuten kan bruke tilknytningsbåndet mellom partnerne som ressurs i behandling av tilknytningssår.

Reidar Stiegler og Anne Hilde Vassbø Hagen presenterer det empiriske grunnlaget for EFT og sentrale EFT-intervensjoner.

Per-Einar Binder understreker at målet er å hjelpe pasienten til å være til stede i eget liv med nysgjerrighet, ydmykhet og ærefrykt, og å forholde seg konstruktivt til livets muligheter og begrensninger.

Jon Vøllestad et al. presenterer Unified Protocol, der målet er å fremme ferdigheter i emosjonsregulering.

Filip Myhre og Roger Hansen beskriver hvordan synlige kroppslige markører hos pasienten gir terapeuten sentral informasjon i terapeutisk prosess og valg av intervensjoner.

Med kasuset Nadine viser Marit Råbu og Karsten Hytten at endring kan oppstå når pasienten gjør nye relasjonelle erfaringer både utenfor og i selve terapirommet.

Thorvald Andersen og Asle Elen fremhever at konteksten der tankene og følelsene utspilles er en vesentlig analytisk faktor i det terapeutiske arbeidet.

Henrik Nordahl et al. viser hvordan kognitivt oppmerksomhetssyndom (KOS) bidrar til kasuset Nadines plager og vansker.

Det sentrale er at pasienten lærer å bruke KAT-teknikkene på egen hånd – som «hjelp-til-selvhjelp», fremhever Marit Grande og Jan Ivar Røssberg.

Den gåtefulle Hedda Gabler blir mer forståelig gjennom en empatisk psykologisk lesning – og viser hvilken stor menneskekjenner Ibsen var.

Bruken av schizofrenitermane utanfor det psykiatriske fagfeltet fordeler seg på to distinkt ulike tydingar: I den eine tydinga refererer termane til diagnosen schizofreni, der den diagnostiserte som regel treng behandling av spesialisthelsetenesta. I den andre tydinga er termane brukte metaforisk for å referera til ulike former for ambivalens, inkonsistens og sjølvmotseiing. Den metaforiske tydingsvarianten reflekterer den bokstavelege tydinga til termane og bidreg til den utbreidde misoppfatninga av schizofreni som «splitta sinn» eller «splitta personlegdom».

En ambisjon med nettverksmodellen er å gi et nytt, ateoretisk fundament i tilnærmingen til psykiske lidelser, men modellen har ingen løsning på sentrale grunnlagsproblemer i psykiatrien.