Du er her

Finn formen

ILLUSTRASJON Psykologtidsskriftet

Psykoterapi er å gi erfaringer figur mot en bakgrunn.

Publisert
5. september 2018

ELISE[1] Bodde sammen med en alkoholisert mann, og syntes det var vanskelig å markere seg overfor han – og andre. Mor hadde gitt så lite rom og forståelse for nettopp det. Langt ute i behandlingen sa hun «Jeg …», for å begynne på en setning som stoppet opp. For meg virket det som hun brått ble oppmerksom på det utfordrende i å utgjøre et «jeg», at hun kvakk til i en slags fremtredelsesangst. Hun merket kanskje selv at hun nå fylte ordet med større tyngde eller selv-representasjon, og ble skremt over det farlige i det. Jeg tenkte at hun utfordret de internaliserte opplevelsene med mor, der hun som barn ikke skulle tre frem.

Elise kommenterte et maleri på kontoret, der en figur i bildet trer tydelig frem. Hun undret: «… er det fordi at vi mennesker er så redde for å forsvinne inn i bildet?» Sin mor opplevde hun spiste så mye av alle rundt seg. I overføringen kom dette frem som en redsel for at den andre skulle ta over. Overfor meg kunne for eksempel det å lytte til meg gå over i en engstelse for at jeg ville prege henne med mitt og trenge bort det som var hennes.

Du må være abonnent eller medlem av Psykologiforeningen for å lese videre.

Ikke abonnent? Få 12 papirutgaver og ubegrenset tilgang til alle digitale utaver for 1495 i året

Teksten sto på trykk første gang i Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 56, nummer 9, 2018, side 846-847

Kommenter denne artikkelen

Referanse

Olsen, R. (2000). Visual perception as constructions of object relations. Scandinavian Psychoanalytic Review, 23(1), 118–132.