Du er her

Min grense­overskridende terapeut

BERØRING «Han skulle ikke tatt hånden min. I det øyeblikket han tok på meg, gikk terapien for meg over til å handle om andre ting enn det å bli frisk», skriver Kjersti Bjøntegård. Foto: Effluvia from a Hand Resting on a Photographic Plate av Adrien Majewski (1898–99) / The Met

Når gikk terapien min over til å bli noe privat og ikke­terapeutisk?

Publisert
3. mai 2021

«Det er jeg som har ansvaret for det som skjedde, men det var vanskelig å sette grenser for deg», sa psykologen. Jeg kjente at jeg skammet meg. Jeg opplevde det som at han tok på seg ansvaret, og at jeg likevel fikk skylden . Hva skjer når en behandlingsrelasjon beveger seg ut av det terapeutiske rommet

En god relasjon mellom pasient og behandler er viktig i behandling av psykiske lidelser. Pasienten skal føle seg trygg i «det terapeutiske rommet». Terapeuten har ansvar for at samarbeidet foregår på en profesjonell måte, med tydelige grenser for det private og følelsesmessige. Noen ganger kan pasienten føle seg sterkt knyttet til terapeuten. Denne samhørigheten trenger ikke være negativ, så lenge grensene mellom det private og det terapeutiske er godt forankret. Noen ganger kan også terapeuten utvikle personlige følelser overfor pasienten. Leger, psykologer og andre behandlere skal ha kompetanse på å markere disse grensene. Men noen ganger bærer det likevel galt av sted. Overgangen mellom det profesjonelle og det private blir uklar, og terapeut og pasient beveger seg ut av det terapeutiske rommet.

Du må være abonnent eller medlem av Psykologforeningen for å lese videre.

Ikke abonnent? Få 12 papirutgaver og ubegrenset tilgang til alle digitale utaver for 1495 i året

Teksten sto på trykk første gang i Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 58, nummer 5, 2021, side 358-361

Kommenter denne artikkelen