Du er her

Foreldrene skal være med

Jeg har alltid tenkt at man ikke skal sende bort et barn som har problemer – man skal ta det til seg.

Publisert
1. desember 2020

Når ungdom får store nok problemer, legges de inn til psykiatrisk behandling der de kan få intensiv hjelp av eksperter. De tas ut av nærmiljøet sitt og i noen tilfeller også bort fra familien sin. Ekspertene skal finne ut hva som er galt med ungdommen, vurdere alvorlighetsgraden av problemet, stille mest mulig korrekt diagnose og foreslå eller sette i verk effektiv behandling, som helst skal være evidensbasert. Spørreskjema, som skåres via datamaskin, brukes hyppig, gjerne før en har fått en relasjon til ungdommen. Gjennom mitt arbeidsliv som barne- og ungdomspsykolog har jeg hatt vansker med denne medisinske måten å forstå problemer på. Etter mitt syn er det stor forskjell på et beinbrudd og de sammensatte problemene vi møter hos barn og unge. Det burde gjenspeiles i modellene vi jobber etter. Jeg har alltid tenkt at vi mennesker fungerer i relasjon til andre, og at tilhørighet til familie er svært viktig også for ungdommer med problemer. Da bør man ikke bare se på et problem isolert, men også på om det har oppstått i en spesiell kontekst, og hvordan familie og hjelpeapparat har organisert seg rundt problemet. Det blir for meg feil å legge inn ungdommer alene til vurdering og behandling når det oppstår ei krise. Man skal ikke skal sende bort et barn som har problemer – man skal ta det til seg.

Siden 1986 har jeg jobbet innenfor psykisk helsevern for barn og unge i Bodø. Der har familie- og nettverkstenkning hatt en sentral plass innenfor de forskjellige enhetene (Reigstad, 2005). Spesielt har ideene til Harlene Anderson og Harold Goolishian (1988) vært viktige inspirasjonskilder. Anderson og Goolishian beskrev ungdommenes problemer som forstyrrelser i samspill og utvikling. De var mer opptatt av interaksjon mellom ungdommer og de som stod rundt dem, enn å finne ut hva som var galt med ungdommene. Disse perspektivene har vært mye benyttet i Familieenheten (Finne et al., 1994; Pedersen et al., 1996). Å få til gode samtaler mellom ungdom og foreldre har vært et mål. Da jeg arbeidet ved poliklinikken og møtte fortvilt ungdom som snakket om å ta livet sitt, samlet jeg familie, nettverk og ungdommen selv til et møte på kveldstid. Disse møtene resulterte aldri i innleggelse av ungdommen. Når man begynte å snakke sammen, fant man andre løsninger.

Innledende samtale

Familiekart og anamnese

Familiesamtaler

Invitasjon av familie og nettverk

Å relatere versus vurdere

Du må være abonnent eller medlem av Psykologforeningen for å lese videre.

Ikke abonnent? Få 12 papirutgaver og ubegrenset tilgang til alle digitale utaver for 1495 i året

Teksten sto på trykk første gang i Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 57, nummer 12, 2020, side 878-883

Kommenter denne artikkelen

Ainsworth, M.D.S. (1972). Attachment and dependency: A comparison. I Gewirtz, J.L. (red.),

            Attachement and dependancy. Winston and Sons.

Alsing, H.C. (2016). Å gå i hi (kikomori). Uortodoks familieterapeutisk behandling ved skolevegring.

            Fokus på familien, 44(3), 201-219.

Andersen, T. (1987). The reflecting team: Dialogue and meta-dialogue in clinical work. Family

            Process, 26(4), 415-428.

Anderson, H. & Goolishian, H. (1988). Human systems as linguistic systems: Preliminary and

evolving ideas about the implications for clinical work. Family process, 27(4), 371-393.

Anderson, H. & Goolishian, H. (1992). The client is the expert: A not-knowing approach to therapy. I

McNamee, S. & Gergen, K.J. (red.), Inquiries in Social Construction. Therapy as Social Construction (s. 25-39). Sage Publications, Inc.                  

Baklund, L., Nilssen, K., Ristvedt, L. & Zeiner, P. (2012). Hvordan organisere et akuttilbud for

ungdom i selvmordsrisiko? Suicidologi, 17(3), 22-27.

Dallos, R. & Vetere, A. (2014). Systemic therapy and attachement narratives: Attachment narrative

            therapy. Clinical child Psychology and Psychiatry, 19(4), 494-502.

Dozier, R.M., Hicks, M.W., Cornille, T.A. & Peterson, G.W. (1998). The effect of Tomm’s

therapeutic Questionning styles on therapeutic alliance: A clinical analog study. Family Process, 37(2), 189-200.

Fauske, U. (2014). Hva mener barn er nyttig hjelp i familieterapi? Fokus på familien, 42(3), 226-244.

Finne, I. (1988). Personlig kommunikasjon.

Finne, I., Balmbra, S., Pedersen, O.-J., Willumsen, L. & Sårheim, S. (1994). Nå gjelder det Astrid.

Fokus på familien, 22(4), 232-243.

Grøndahl, A.-B. (2011). Barna har en plass i familievernet. Fokus på familien, 39(2), 124-134.

Hagen, J., Hjelmeland, H. & Knizek, B.L. (2020). Suicidalitet er relasjonell. Tidsskrift for Norsk

            psykologforening, 57(2), 131-132.

Helsedirektoratet (2010). Rundskriv IS-5. Barn som pårørende.

Jensen, G. (2005). I SINTEF Helse STF78 A055010: En beskrivelse av fem akuttenheter for ungdom i

            psykisk helsevern for barn og unge i 2003, 29-50.

Larsen, K. (2010). Selvmordsforebygging: Balansegang mellom realisme og optimisme. Tidsskrift for

            Norsk psykologforening, 47(10), 906-907

Moreno, J, Silverman, W.K., Saavedra, L.M. & Phares, V. (2008). Fathers’ ratings in the assessment

            of their child’s anxiety symptoms: A comparison to mothers’ ratings and their

associations with paternal symptomatology. The Journal of Family Psychology, 22(6), 915-919.

Nilsson, M. & Trana, H. (2000). Fra opplevd dilemma til mulige løsninger i terapeutiske samtaler med

barn og deres foreldre. Tidsskrift for Norsk psykologforening, 37(6), 541-551.

Pedersen, O.-J., Balmbra, S., Finne, I. & Mevik, K. (1996). «… men det er nok blitt bedre nå?» En

            etterundersøkelse med familier som har vært innlagt i familieavdelingen, BUPA, Bodø. Fokus

            på familien, 24(4), 189-201.

Reigstad, B. (2005). Nordland. «Fra flo og fjære, til fjell og dypen dal». I Sommerschild, H. & Moe,

E. (red.), Da barnepsykiatrien kom til Norge. Beretninger fra de som var med (s. 312-320).

            Universitetsforlaget.

Seltzer. W.J. (1988). Myths of destruction. A cultural approach to families in therapy. Journal of

            Psychotherapy & the Family, 4(3-4), 17-34.

Seltzer, W.J. (2003). Familiehemmeligheter: Tause fortellinger fra terapirommet. Gyldendal.

Stangeland, T. (2012). Når sikreste behandling ikke er beste behandling. Tidsskrift for Norsk

            psykologforening, 49(2), 138-144

Stern, D.N. (1985). The interpersonal world of the infant: A view from psychoanalysis and

            development psychology. Basic books.