Du er her

Seks grep for å involvere familien

ETTERLYSER FAMILIEN Hvor blir det av pasientenes familie i behandlingen?

Pasienter og deres familier har mye å vinne på at vi inviterer familien inn i individorientert behandling.

Publisert
2. september 2019
Emner

Det drives lite familieterapeutisk praksis i spesialisthelsetjenesten for voksne, selv om vi vet at psykiske lidelser og avhengighet rammer familielivet, og at belastninger går i arv. Det er forunderlig, ikke minst innenfor avhengighetsfeltet, der jeg selv jobber: Det er dokumentert at behandling som involverer familien, gir økt behandlingseffekt, både for den som har avhengighetsproblemet, og for pårørende (Lindgaard, 2012a; Lindgaard, 2012b). Helsemyndighetene har gitt tydelige føringer. Retningslinjene fra Helsedirektoratet sier at familien bør være involvert i behandling innenfor tverrfaglig spesialisert rusbehandling (Helsedirektoratet, 2015), og helsepersonelloven § 10 forplikter oss til å sørge for at pasienters barn og yngre søsken får informasjon om behandlingen og oppfølging ved behov.

Familieterapeutiske tilnærminger kunne kvalitetssikret informasjonsarbeid overfor pårørende og gi metoder for å jobbe med samspillsvansker i belastede familier. Men vi benytter oss altså i liten grad av den ressursen familieterapi kunne vært. Ofte blir ikke pasientenes familier involvert i behandlingen i det hele tatt. Involveres de, får de sjelden tilbud sammen som familie (Selbekk & Duckert, 2009; Selbekk, 2016). En studie fra poliklinisk avhengighetsbehandling viste at rundt halvparten av pasientene bodde sammen med noen (partnere, barn, foreldre). Det var samarbeid med pårørende i vel 20 prosent av sakene, og så få som 8 prosent hadde fått en form for familiekonsultasjon (Ose & Pettersen, 2013).

Medisinsk og psykologisk avhengighet

Kostnadseffektivt?

Brukermedvirkning innenfor gitte rammer.

Du må være abonnent eller medlem av Psykologiforeningen for å lese videre.

Ikke abonnent? Få 12 papirutgaver og ubegrenset tilgang til alle digitale utaver for 1495 i året

Teksten sto på trykk første gang i Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 56, nummer 9, 2019, side

Kommenter denne artikkelen

Andersen, T. (2005). Reflekterende processer: Samtaler og samtaler om samtalerne. 3. utgave. København: Dansk psykologisk forlag.

Hansen, F. (2009). Metoder i familieorienteret alkoholbehandling − om at inddrage partner og børn. København: Sundhedsstyrelsen.

Helsedirektoratet (2015). Nasjonal faglig retningslinje for behandling og rehabilitering av rusmiddelproblemer og avhengighet. Oslo: Helsedirektoratet.

Lindgaard, H. (2012a). Familier med alkoholproblemer. Et litteraturstudium af familieorienteret alkoholbehandling. København: Sundhedsstyrelsen.

 Lindgaard, H. (2012b) Familier med alkoholproblemer: Familieorienteret alkoholbehandling med et særligt fokus på børnene. København: Sundhedsstyrelsen.

Ose, S.O., & Pettersen, I. (2013). Polikliniske pasienter i TSB 2013. Trondheim: SINTEF Teknologi og samfunn, Avd. helse/NTNU.

Selbekk, A.S. (2016). Troubled families and individualised solutions? An ontological, discursive and interactionist analysis of families’ involvement in alcohol and other drug treatment. Stavanger: Universitetet i Stavanger.

Selbekk, A.S., & Duckert, F. (2009). Familieorienterte tiltak innenfor spesialisert rusbehandling i Helse Vest: kartlegging og kunnskapsoppsummering. Stavanger: Regionalt kompetansesenter for rusmiddelforskning i Helse Vest.