Fra arkivet: 1964

Mitt utgangspunkt har vært noe jeg i det minste finner ganske påfallende, nemlig at psykologer på møte i sin profesjonelle forening kan hevde – og antagelig med rette, deskriptivt – at psykologen i første rekke er en «person», i annen rekke fagmann. (Altså også i yrkessituasjonen fagmann bare i annen rekke). Man kommer neppe utenom verdier og normative betraktninger i det psykologiske arbeid, men det kan allikevel ikke være riktig fra et profesjonelt synspunkt å akseptere den enkelte psykologs frihet til å følge vilkårlige og idiosynkratiske målsetninger og normer i sin faglige gjerning. Psykologstanden bør derfor søke å formulere det sett av verdier som den i hovedsaken bygger på – om denne formulering skulle bli aldri så banal. (Det burde ikke være noe skammelig i det forhold at selv profesjonen neppe kan bli så betagende som hver enkelt av dens utøvere qua «personer»). Så får psykologene stå fram i samfunnet og gjøre krav på legitimitet med dette sett av profesjonelle verdier. Muligens kan man ikke finne en felles verdiformulering for de forskjellige psykologiske spesialiteter, men bør da formulere det bestemte verdigrunnlag for psykometrisk, personalpsykologisk, klinisk-psykologisk arbeid – for å ta de fagområder som særlig har vært fremme på møtet.

Alt i alt tolker jeg stemningen i forsamlingen dithen at det er et alminnelig ønske om at utviklingen skal gå i retning av den profesjonelle rolle (forankret i et distinkt laug av aksepterte fagmenn) snarere enn den anarkistiske (psykologen i enslig kamp mot systemet) eller den byråkratiske (personlig underordning under systemet). En utvikling i profesjonell retning mener jeg kan spesifiseres langs flere baner: