Du er her

Regler for psykologers yrkesutøving

Som nevnt i forrige utgave av PSYKOLOGEN[1] foreligger nå den norske innstillingen. (…) For at det enkelte medlem skal være noe mer orientert, gjengir vi nedenfor utvalgets utkast til lov og enkelte utdrag fra innstillingen. Utvalget har konkludert med følgende utkast til lov om psykologers rettigheter og plikter:

§1.

Bare den som av vedkommende departement er autorisert som psykolog, har rett til å kalle seg psykolog.

Den som ikke er autorisert psykolog må ikke gi seg noen tittel eller betegnelse som er egnet til å gi inntrykk av at han er autorisert psykolog.

§2.

For å få autorisasjon som psykolog må søkeren godtgjøre at han har embetseksamen i psykologi eller magistergraden i psykologi eller eksamen i henhold til lov av 21 mai 1948 om eksamen i psykologi ved Universitetet i Oslo.

Autorisasjon kan også gis til søker som på annen måte har godtgjort å ha den nødvendige kyndighet. Før autorisasjon i slikt tilfelle blir gitt, skal uttalelse være innhentet fra Psykologrådet.

(…)

Utvalget [uttaler]:

«Hovedformålet med autorisasjonsbestemmelser for psykologer må som nevnt være å hindre at personer som mangler den nødvendige kompetanse misbruker psykologiske metoder og hjelpemidler. Samtidig er det meget viktig å passe på at autorisasjonsbestemmelsene i tilfelle ikke unødvendig begrenser yrkesutøvingen for beslektede 4200yrkesgrupper. Å foreta den riktige avveining her er etter Utvalgets oppfatning et meget sentralt punkt. En rekke av de metodene psykologene bruker er nemlig ikke spesifikke for psykologene, men må deles med andre yrkesgrupper. (…) Det skulle ellers uten nærmere begrunnelse være klart at det er vesentlig lettere å gjennomføre en autorisasjonsordning med hensyn til tittel enn med hensyn til yrkesutøving.»

(…)

Utvalget gir følgende kommentar til den foreslått §1;

«Betegnelsen psykolog er her forbeholdt autoriserte psykologer. For andre yrkesgrupper som f. eks. revisorer og sykepleiere er betegnelsene «statsautorisert revisor» og «offentlig godkjent sykepleier» lovbeskyttet, mens det ikke er noe til hinder for at andre betegner seg som «revisor» eller «sykepleier». Når det gjelder psykologene, kan man ikke se at andre personer enn den som har fått autorisasjon etter §2, har noen særlig beskyttelsesverdig interesse i å kalle seg psykolog. Man bør særlig søke å forhindre at mennesker med personlige problemer lar seg lokke av betegnelser som «psykolog», «psykologisk konsulent», «psyk. kons.», «klinisk psykolog» o. l. til å søke hjelp hos ukvalifiserte rådgivere.»

(…)

I henhold til §2, annet ledd, vil autorisasjon også kunne til søker som på annen måte har godtgjort å ha den nødvendige kyndighet etter at uttalelse er innhentet fra Psykologrådet. Om denne bestemmelse heter det i innstillingen:

«Den gruppe av søkere som kommer inn under annet ledd, antas særlig å ville omfatte psykologer med utdannelse fra utlandet. Videre kan det bli aktuelt å gi autorisasjon til andre som har utdannelse i psykologi som kan sidestilles med nevnte universitetseksamener. Som en overgangsordning kan det muligens også komme på tale i et begrenset tidsrom etter lovens ikrafttreden å gi autorisasjon til personer uten slik utdannelse som nevnt, når en har dokumentert kunnskaper som kan sidestilles med dette.»

(…)

«Den som skal hjelpe – psykoterapeuten – skal ikke bare ha medfødte anlegg eller tilstrekkelig livserfaring. Han skal ha spesielle faglige kvalifikasjoner på grunnlag av en profesjonell utdannelse. Denne utdannelse skal sette terapeuten i stand til med rimelighet å avgjøre hvilken tilstand han behandler (diagnosen) og til å vurdere hvilken psykisk innflytelse han vil bibringe sin klient eller pasient (valg av behandlingsmetode) og endelig til å kontrollere virkningen av den iverksatte behandling og beherske eventuelle komplikasjoner.»

Fra redaktøren Odd Dyrborgs fremleggelse av «Innstillingen om regler for psykologers yrkesutøving m. v.», januar 1966

Fotnoter

  1. ^ * Tidsskrift for Norsk psykologforening het tidligere Psykologen de første årene, red. anm.
Teksten sto på trykk første gang i Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 56, nummer 7, 2018, side 620

Kommenter denne artikkelen