Nøster opp i nettverk

Nettverksperspektivet innenfor psyki­atri, medisin og psykologi er kanskje ukjent for mange, men har de siste årene skutt fart innenfor sykdomsforståelse og behandling. Med utgangspunkt i sosiologisk nettverkste­ori, informatikk og komplisert statistikk har de enkelte fagdisiplinene utviklet nettverks­modeller for forståelse av sykdom generelt og psykiske lidelser spesielt.

Innenfor medisinen forstås nettverksmo­dellen som en modell hvis formål er å viske ut klare sykdomskategorier. Dette gjøres ved å koble sammen psykologiske, sosiologiske og biologiske faktorer i et ikke-hierarkisk nettverk.

– Man bryter ned sykdommen til enkeltfak­torer og knytter disse sammen i nettverk. Disse nodene er knyttet sammen med sterke eller mindre sterke bånd, avhengig av hvor hyppig de interagerer, sier lege Ketil Slagstad.

Slagstad, som er i gang med en doktorgrad i medisinsk historie ved Universitetet i Oslo, er i dette nummeret aktuell med en vitenskapelig artikkel (se side 822) om den historiske kontek­sten til nettverksmodellen. Slagstad viser her at nettverksmodellen er en videreføring av den biopsykososiale modellen, utviklet av den ame­rikanske legen George L. Engel på 1970-tallet. Den biopsykososiale modellen var i sin tid et oppgjør med den medisinske modellens reduk­sjonistiske syn på psykiske lidelser.

– I nettverksmodellen inkluderes både psy­kiske og somatiske lidelser?

– Det er en uttalt ambisjon i den medisin­ske nettverksmodellen å viske ut skillet mel­lom psyke og soma. Vi er én organisme, og psy­ken og biologien henger sammen. For eksempel har man i slike nettverk forsøkt å undersøke sammenhengen mellom depresjon og sykdom­mer som diabetes, og om betennelsesmarkører knytter disse sammen.

Kritisk

Med nettverksmodellen ønsker man å skape et ateoretisk fundament for sykdomsforståelse, ifølge Slagstad. Men han er usikker på om man med modellen har lyktes med det ikke-reduk­sjonistiske prosjektet.

– Ordet reduksjonistisk brukes ofte litt ure­flektert. Jeg bruker det for å beskrive en forstå­elsesmodell der et sammensatt fenomen for­klares ut fra dets bestanddeler.

Slagstad argumenterer med at nettverksmo­dellen blir reduksjonistisk fordi vi mister noe av det sammensatte fenomenet på veien. Det blir uklart hvilken posisjon personen selv får i dette nettverket. For det andre mister vi tera­peutens meningsfortolkende rolle.

– Forståelsen rotfestes verken i subjektet som erfarer, eller i den historiske tiden og kon­teksten personen inngår i, slår Slagstad fast.

– Problemet med nettverksmodellen er at ulike faktorer – biologiske, psykologiske og sosi­ale – adskilles fra hverandre og fra konteksten de er en del av. På den måten kan man si at modellen er reduksjonistisk. Jeg tror for eksempel det er viktigere å undersøke hvordan biologien er i det sosiale og det sosiale er i biologien, sier Slagstad.

Historisk

Slagstad er utdannet lege og har bakgrunn som medisinsk redaktør i Tidsskrift for Den norske legeforening. Interessefeltet hans sirkler rundt det erkjennelsesteoretiske grunnlaget for psy­kiatrien: Hva er et symptom? Hvordan kan vi forstå pasientens plager? Hvordan kan vi best avgrense psykiske lidelser?

Slagstad tar utgangspunkt i hvordan psykia­trien har vokst frem som fagdisiplin, hvordan den har pendlet mellom biologien og det reduk­sjonistiske på den ene siden, og det mer person­rettede og kontekstuelle som fenomenologien og psykoanalysen på den andre. Selv om den moderne psykiatrien bygger på tanken om at alt henger sammen og påvirker hverandre gjensi­dig, har man likevel mistet noe av det mennes­kelige på veien, mener Slagstad. Både personens opplevelse av mening og en forståelse av psy­kiatrisk kunnskap som makt blir i mindre grad berørt i de nyere tilnærmingene til hvordan vi forstår psykiske lidelser, understreker han.

– Vi er gode på å løfte blikket fremover og favne om nye teknologiske fremskritt, men glemmer litt å se oss over skuldra. For eksem­pel har Karl Jasper’s psykiatriske fenomenologi mange gode poenger som med fordel kan løftes frem i den moderne psykiatrien, sier Slagstad.

– Å se på historien kan gi oss et skarpere bilde av vår egen praksis her og nå.

– Fortiden former nåtiden?

– Både og, men medisinen er et fremtidsret­tet fag som er veldig opptatt av det nye: Er en artikkel mer enn fem år gammel, er den ikke noe å bry seg om, for å sette det på spissen. Det er lett å glemme at medisinen har en lang his­torie, der folk har tenkt gode tanker før en selv.

Psykologi kontra biologi

Psykiatrien og psykologien bygger på mye av det samme teoretiske fundamentet, under­streker Slagstad, men slik Slagstad presente­rer nettverksmodellen, ser den ut til å være noe ulikt forstått og benyttet innenfor medisinen/ psykiatrien og psykologien. Medisinen opere­rer med et nettverk som illustrerer latente, bak­enforliggende faktorer og mekanismer, mens man i psykologien hovedsaklig ser på det mani­feste, altså hvordan symptomene kommer til uttrykk, og hvordan symptomer påvirker hverandre og opprettholder lidelsen. Innen­for medisinen baseres forskningen gjerne på gruppenivå, mens psykologien i tillegg har vendt seg mot en personorientert tilnærming.

I psykoterapi kan man altså bruke nettverks­modellen som et konkret verktøy, det vil si at man sammen med den enkelte klient kan utvikle et nettverk av noder knyttet til emosjonelle, kognitive og atferdsmessige varia­bler. Selve informasjonen i nettverket innhentes gjennom samtaler med kli­enten om hva de finner relevant for sin lidelse. Også her bruker man kompli­sert statistikk til å fremstille disse personifiserte nettverkene på individnivå.

– Hvis nettverksmodellen kan tjene som en supplerende forståelses­ramme for å tilnærme seg pasienten, er det positivt, men man må være klar over dens begrensninger. Slik du skisserer nettverksperspektivet i psykologien, kan man jo bruke det som et slags arbeidsverktøy, tanke­kart eller liknende.

Vår felles historie

Slagstad mener at profesjonenes ulike kunnskapsteoretiske utgangspunkt gjør at diskusjonen mellom faggruppene virker skjerpende på begge par­ter. Og nettopp en slik diskusjon om nettverksmodellen er noe av det Slagstad håper på i kjølvannet av sin artikkel.

– Dette er min teoretiske tilnærming til det hele, men klinikere kan jo komme til å si at nei, men dette er jo bare tull. Nå sitter du der og teo­retiserer over noe som ikke har noen praktisk betydning. Jeg tenker det bare er positivt hvis artikkelen kan skape diskusjon.