Du er her

«Hos Hedda ligger dyb poesi på bunden . . . »

KLASSIKER I NY DRAKT Regissør Sofia Jupither satte opp Henrik Ibsens velkjente stykke på Torshovteatret i 2018 med Kjersti Botn Sandal i hovedrollen. Foto: Erika Hebbert / Nationaltheateret

Hedda Gabler er ikke bare et psykologisk mesterverk, det er også et stykke om hvorvidt livet har en gitt mening.

Publisert
1. april 2020

I artikkelen «Den gåtefulle Hedda Gabler – sett i et psykologisk perspektiv» i forrige utgave av Psykologtidsskriftet gir Ellen Hartmann en interessant og nyansert analyse av Hedda-skikkelsen. Hun viser oss at Heddas væremåte og adferd langt fra må anses som irrasjonell eller lite troverdig, slik det ofte har blitt hevdet i verkets resepsjonshistorie (Rekdal, 2001; Ystad, 2019). Hartmanns analyse bidrar til å gjøre Hedda forståelig for oss, vi kommer henne nærmere istedenfor å vike unna, slik teaterpublikums reaksjon ofte har vært. Analysen av Heddas psykologi er meningsfull og argumentene overbevisende. Selv om jeg langt på vei deler Hartmanns syn, vil jeg likevel knytte noen kommentarer til teksten i et forsøk på å utdype og supplere perspektivene hennes.

Hartmanns analyse er psykologisk, den dveler i første rekke ved Heddas motiver, følelser og handlinger sett i lys av psykologiske faktorer. Deler av Hartmanns tekst omfatter også sosiologiske forhold med vidtrekkende psykologiske konsekvenser. Jeg tenker for eksempel på kvinners begrensede handlingsrom på 1890-tallet, og på den tidens moralkodeks, som nærmest forlangte av gifte kvinner at de skulle føde barn. Som Henrik Ibsen skriver i opptegnelsene til stykket: «De er ikke alle skabte til at være mødre» (Ibsen, 1890a, s. 508) [1]Man må imidlertid spørre seg: Risikerer vi å miste av syne avgjørende sider i kunstverket om vi vektlegger psykologiske forhold såpass sterkt? Hva med filosofiske, eksistensielle tema?

Manuskriptet, som H. L.[3] efterlader, går ud på at menneskeopgaven er: Opad, imod lysbringeren. Livet på det nuværende samfundsgrundlag er ikke værd at leve. Derfor fantasere sig bort ifra det (s. 497).
 
Der tales om i udviklingens tjeneste at bygge jernbaner og landeveje. Nej nej, det er ikke det. De skal gøre plads for at menneskeånden kan komme til at gøre den store svingning. For den er på afveje. Menneskeånden er kommen på afveje (s. 497).
Der siges: det er en naturlov. Nu vel, men så gør man opposition mod den. Forlanger den afskaffet. Hvorfor vige tilbage. Hvorfor overgive sig på nåde og unåde – (s. 498).
 
Stykket skal dreje sig om «det uoverkommelige», det, at hige og tilstræbe noget som står imod konventionen, imod det vedtagne i bevidsthederne, – også i Heddas (s. 500).
 
NB!!
I den store samtale mellem Hedda og E. L. sker omslaget i stykket. Han: Hvilken jammerlighed at indrette sig efter den bestående moral. Idealet vilde være om et nutidsmenneske kunde leve fremtidens liv. Hvilken jammerlighed at stride om en professorpost! (…) Jeg er ikke udsvævende i grunden. Men virkelighedslivet er ikke leveligt – (s. 507).
 
Livet er ikke sørgeligt. – Livet er latterligt – Og det kan ikke bæres (s. 509).
 
Det er om de «underjordiske kræfter og magter» der handles. Kvinden som grubearbejder. Nihilisme. Far og mor tilhørende forskellige tidsaldere. Den kvindelige underjordiske revolution i tænkningen. Slavefrygten udad mod det ytre (s. 511).
Virkelige forældre findes der meget få af i verden. De fleste vokser op under onkel- eller tante-opdragelse – enten negligeret og uforstået eller også forkælet (s. 501).
Gregers’s erfaringer om børns første og dybeste smerter. Det er ikke kærlighedssorger; nej, det er familjesmerterne – det pinefulde i hjemmets forholde – (s. 170).
 

Du må være abonnent eller medlem av Psykologforeningen for å lese videre.

Ikke abonnent? Få 12 papirutgaver og ubegrenset tilgang til alle digitale utaver for 1495 i året

Teksten sto på trykk første gang i Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 57, nummer 4, 2020, side 280-285

Kommenter denne artikkelen

Brandell, G. (1961). Vid säklets källor: Studier och essäer. Stockholm: Bonnier

Brandell, G. (1979). Freud. A Man of His Century. (overs. White, I.). Hassocks: The Harvester

Press.

Eide, T. (2001). Ibsens dialogkunst. Etikk og eksistens i Når vi døde vågner. Oslo:

Universitetsforlaget

Gullestad, S.E. (1994). Fear of falling. Some unconscious factors in Ibsen’s play “The Master

Builder”. The Scandinavian Psychoanalytic Review, 17, 27-39.

https://doi.org/10.1080/01062301.1994.10592308

Gullestad, S.E. (2019). Helene Alvings hevn. Ibsens Gjengangere i et psykoanalytisk

perspektiv. I A. Kolstad & R. Kogstad (red.), Grunnlagsproblemer i vitenskapene om

mennesket. Oslo: Abstrakt

Hartmann, E. (1994). The lady from the sea. I B. Hemmer & V. Ystad (red.), Contemporary

Approaches to Ibsen, (Vol. 8, 99-119). Oslo: Scandinavian University Press.

Hartmann, E. (2004). Ibsen’s motherless women. I K. Brynhildsvoll & A. Kittang (red.), Ibsen

Studies, (Vol. 4(1), 80-91). Oslo: Universitetet i Oslo.

Hartmann, E. (2015). Fraværet av gjensidig kjærlighet. Tidsskrift for Norsk psykologforening,

52(1), 60-69.

Hartmann, E. (2016a). Ibsens skamskutte barn. Tidsskrift for Norsk psykologforening, 53(1),

60–67.

Hartmann, E. (2016b). Hedvigs selvmord i Vildanden. Tidsskrift for Norsk psykologforening,

54(8), 654-664.

Hartmann, E. (2017). Ibsens skjebnesjokk. Tidsskrift for Norsk psykologforening,

54(12), 1174-1183.

Ibsen, H. (1890). Vildanden. I F. Bull, H. Koht og D.A. Seip (red.) (1928-1952), Henrik Ibsens Samlede verker, Bind 10. Oslo: Gyldendal. https://www.nb.no/items/45f3b71f272f1d996d4ab9720c42ab0e?page=11&searchText=ibsen%20samlede%20verker%20koht

Ibsen, H. (1890a). Hedda Gabler. I F. Bull, H. Koht og D.A. Seip (red.) (1928-1952), Henrik Ibsens Samlede verker, Bind 11. Oslo: Gyldendal. https://www.nb.no/items/8a44b47cc1d47e896c545aaf2474bf76?page=5&searchText=Ibsen%20bind%2011%20samlede%20verker

Ibsen, H. (1890b). Hedda Gabler. I Henrik Ibsens Skrifter. https://www.ibsen.uio.no/DRVIT_HG%7CHGht.xhtml

Ibsen, H. (1899). Når vi døde vågner. I F. Bull, H. Koht og D.A. Seip (red.) (1928-1952), Henrik Ibsens Samlede verker, Bind 13. Oslo: Gyldendal.

https://www.nb.no/items/6faf71abff07c87f29159ccf38866924?page=189&searchText=ibsen%20samlede%20verker%20koht

Johansen, J.D. (2004). Ind i natten. Seks kapitler om Ibsens sidste skuespil. Odense: Syddansk

Universitetsforlag.

Jæger, H. (1885). Fra Kristiania-bohêmen. Oslo: Eget forlag.

Løgstrup, K.E. (1940/2011). Den erkendelsesteoretiske konflikt mellem den

transcendentalfilosofiske idealisme og teologien. Århus: Klim.

Moi, T. (2006). Ibsens modernisme. Oslo: Pax.

Obstfelder, S. (1993). Dikt i samling – prosa i utvalg. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.

Rekdal, A.M. (2000). Frihetens dilemma. Ibsen lest med Lacan. Oslo: Aschehoug.

Rekdal, A.M. (red.) (2001). Et skjær av uvilkårlig skjønnhet. Oslo: Cappelen.

Rekdal, A.M. (2012). Ibsens to kvinner. Oslo: Vidarforlaget.

Stokkeland, J.M. (2016). The poet and the laws of life: Narcissism and object relatedness in      Ibsen’s late plays. American Imago, 73(3), 307-324.

https://doi.org/10.1353/aim.2016.0016

Ystad, V. (2019). Innledning til Hedda Gabler. På nettsiden Henrik Ibsens skrifter.

https://www.ibsen.uio.no/DRINNL_HG%7Cintro_background.xhtml

Aalen, M. & Zachrisson, A. (2013). The structure of desire in Peer Gynt’s relationship to

Solveig. A reading inspired by Melanie Klein. Ibsen Studies, 13, 130–60.

https://doi.org/10.1080/15021866.2013.849029

Aalen, M. (2014). Tears, remorse and reparation in Henrik Ibsen’s Peer Gynt. Scandinavian

Psychoanalytic Review, 37, 113–24. https://doi.org/10.1080/01062301.2014.962323

Aalen, M. (2015). Stray thoughts – seeking home: Henrik Ibsen’s Peer Gynt read in light of

Wilfred Bion’s ideas. The International Journal of Psychoanalysis, 98(2). 415-424.

https://doi.org/10.1111/1745-8315.12440

Aalen, M.S. (2016). The issue of arrested personality development in Henrik Ibsen’s Peer

Gynt. Readings inspired by Melanie Klein and Wilfred Bion [doktorgradsavhandling,

Universitetet i Oslo].