Du er her

The Grateful Dead og improvisasjoner i psykoterapi

De mest helende øyeblikk i et terapiforløp oppstår ut av spontane, improvisatoriske samspill med pasienten, gjerne ut av samspill som utenfra sett kan fortone seg som det reneste tøv.

Publisert
3. juni 2019

Once in a while you can get shown the light

in the strangest of places if you look at it right

 

Du må være abonnent eller medlem av Psykologiforeningen for å lese videre.

Ikke abonnent? Få 12 papirutgaver og ubegrenset tilgang til alle digitale utaver for 1495 i året

Teksten sto på trykk første gang i Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 56, nummer 6, 2019, side 422-428

Kommenter denne artikkelen

Badenoch, B. (2018). The heart of trauma: Healing the embodied brain in the context of relationships. New York: W. W. Norton & Co.

Bion, W (1967). Notes on memory and desire. The Psychoanalytic Forum, 2, 279–281.

Eide-Midtsand, N. (1990) Den gode kroppen. Terapeutisk kommunikasjon med utgangspunkt i tre følelsesbetonte komplekser hos seksuelt misbrukte barn. Tidsskrift for Norsk psykologforening, 27, 163–176.

Eide-Midtsand, N. (2014). Utfordringer og muligheter knyttet til skam og skyld i terapien til en tolv år gammel gutt. I S. Søftestad & I.L. Andersen (red.), Seksuelle overgrep mot barn: traumebevisst tilnærming, (s. 162–174). Oslo: Universitetsforlaget.

Eide-Midtsand, N. (2016). Lekenhet ved kulturens utspring: Spontan, egenorganisert bevegelseslek blant barn – med spesiell referanse til gutters lekekultur. I H. Jæger & J.K. Torgersen (red.). Barnekultur (s. 47–­57). Oslo: Cappelen Damm.

Fleiss, M. (2014). The other one: The long, strange trip of Bob Weir [Dokumentarfilm]. USA: Next Entertainment.

Goodenough, M. (1999). Grateful Dead: Manifestations from the collective unconscious. I R. G. Weiner (red.). Perspectives on the Grateful Dead. (s. 175-182) Westport: Greenwood Press.

De Grunwald, N. & de Jong, B. (1997). The Grateful Dead: Anthem to Beauty. DVD. Rhino Entertainment Company.

Hunter, R. (1974). Scarlet Begonias. Ice Nine Publishing (ASCAP)

Jung, C.G. (1960).  The structure and dynamics of the psyche. Collected Works, vol. 8. London: Routledge & Kegan Paul.

Jung, C.G. (1966). The practice of psychotherapy, Collected Works, vol. 16. London: Routledge & Kegan Paul.

Jung, C.G. (1970). Civilization in transition, Collected Works, vol. 10. London: Routledge & Kegan Paul.

Malvinni, D. (2013). Grateful Dead and the art of rock improvisation. Lanham: Scarecrow Press.

McGilchrist, I. (2009). The master and his emissary: The divided brain and the making of the western world. New Haven: Yale University Press.

McNeill, W.H. (1995). Keeping together in time: Dance and drill in human history. Cambridge, MA: Harvard University Press.

Olsson, U. (2017). Listening for the secret: The Grateful Dead and the politics of improvisation. Studies in the Grateful Dead, no. 1. Oakland: University of California Press.

Oppenheimer, R. (1956). Analogy in science. The American Psychologist, 11, 127 – 135.

Reist, N. (1999). Clinging to the edge of magic: Shamanistic aspects of the Grateful Dead. I R.G. Weiner (red.), Perspectives on the Grateful Dead. (s.183 - 189) Westport: Greenwood Press.

Schore, A. (2012). The science of the art of psychotherapy. New York: W. W. Norton & Co

Schore, A. (2014). The right brain is dominant in psychotherapy. Psychotherapy, 51, 388 – 397.

Schore, A. (2016). The right brain implicit self: A central mechanism of the psychotherapeutic change process. I. G. Craparo & C. Mucci (red.), Unrepressed unconscious, implicit memory and clinical work (s. 73–98). London: Karnac.

Selvin, J. (1995). Jerry Garcia: The last post. Mojo.

Silverman, E.K. (2010). Mysteries dark and vast: Grateful Dead concerts and initiation into the sublime. I J. Tuedio & S. Spector (red.), Grateful Dead in concert: Essays on live improvisation, (s. 214–231). Jefferson: McFarland & Co.

Van Essen, D.C., Smith, S.M., Barch, D.M., Behrens, T.E., Yacoub, E. & Ugurbil, K. (2013). The WU-Minn human connectome project: An overview. Neuroimage, 80, 62–79.