Du er her

Originalitetsprinsippet

Foto Sverre Strandberg

Psykoanalysen kan gi ungdommer det nødvendige rommet til å utforske egne genuine livshistorier. Terapiformen blir da et korrektiv til samtidens sykdomsspråk.

Publisert
5. september 2018

I ungdomstiden dukker det eksistensielle spørsmålet «hvem er jeg?» opp. Spørsmålets åpenhet påkaller et mentalt rom der den enkelte ungdom inviteres til å lete etter seg selv. Kanskje slik forfatteren Kirsten Thorup i romanen Erindring om kærligheden (2016) beskriver en ung jentes urovekkende møte med noe ukjent i seg selv: «Jeg fikk en svimlende fornemmelse af, at jeg ikke var den jeg troede jeg var» (s. 29).

Individualitet er det moderne menneskets totemmerke. Idealet om å finne seg selv springer ut fra romantikkens idé om jegets motsetningsfylte vesen, og det den engelske filosofen Charles Taylor kaller «The Age of Authenticity» (Hagerup, 2015; Taylor, 1989). Psykoanalytikeren Wilfred Bion påpekte at romantikkens kunstnere var de første psykoanalytikere (Williams, 2018). Den psykoanalytiske behandlingsmetoden tar utgangspunkt i dette idealet nettopp ved å vise «at å få det bedre» handler om å bli bedre kjent med seg selv. Det er viktigere å hjelpe ungdommen til å finne seg selv enn å administrere effektiv symptombehandling. Å finne seg selv betyr her å stå opp for et originalitetsprinsipp: Hver og en av oss har en særegen personlighet og erfaringsverden. Forutsetningen for å forstå og hjelpe andre må ta sitt utgangspunkt i dette prinsippet.

Du må være abonnent eller medlem av Psykologiforeningen for å lese videre.

Ikke abonnent? Få 12 papirutgaver og ubegrenset tilgang til alle digitale utaver for 1495 i året

Teksten sto på trykk første gang i Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 56, nummer 9, 2018, side 788-795

Kommenter denne artikkelen

Referanser

Forandringsfabrikken (2014). PsykiskhelseProffene. Unge med råd til psykisk helsevern. Hefte.

Forandringsfabrikken (2018). Snakker ikke om det vondeste. Dagsavisen 17/5–2018. Nye meninger.

Hagerup, H. (2015). Metafysisk skrapjern. Oslo: Kolon.

Le Brun, A. (2011). Virkelighetsoverdose. Oslo: Cappelens upopulære skrifter.

Kundera, M. (2007). Forhenget. Oslo: Cappelen.

Løkke, P.A. (2016). Å hakke seg ut av egget. Tidsskrift for Norsk psykologforening, 53(3), 200–206.

Løkke, P.A. (2011). Ungdommens følelser og møtet med den instrumentelle fornuften. Tidsskrift for Norsk psykologforening, 48(3), 2011, 242–250.

Nyborg, K. (2009). Hvem er redd for Homo Oeconomicus? Om eksperimenter, hevntrang og krypdyr. Samtiden,118(4), 52–65.

Rosa, H. (2014). Fremmedgørelse og acceleration. København: Hans Reitzels forlag.

Smedslund, J. (2017). Det kommer an på. Tidsskrift for Norsk psykologforening, 54(3), 2017, 402–407.

Spurkland, M. (2017). Klassen. Oslo: Cappelen Damm.

Stjärne, F. (2018). Att låta psyket sjunga – ett samtal med Michael Eigen. Divan, 1–2, 39–50.

Taylor, C. (1989). Sources of The Self. New York: Cambridge University press.

Taylor, C. (2007). Secular Age. Cambridge: The Belknap Press.

Thorup, K. (2016). Erindring om kærligheden. København: Gyldendal.

Williams, M.H. (2018). The Art of Personality. London: Karnac Books.

Ziehe, T. (2004). Øer af intensitet i et hav af rutine. København: Politisk Revy.