Du er her

Barn av mødre med rusproblemer

Barn av mødre som har brukt narko-tika mens de var gravide, har betyde- lig mer atferdsvansker i 4 1/2-årsalde- ren enn andre barn, selv når de har vokst opp i fosterhjem.

Publisert
1. desember 2004

Kari Slinning

forsvarte 7. mai 2004 sin avhandling A prospective, longi-tudinal study of children prenatally exposed to substances: With special emphasis on attention and self-regulation for dr. psychol.-graden ved Universitetet i Oslo.

Disse ruseksponerte barna utgjør en risikogruppe selv når de blir plassert i permanente foster- hjem tidlig i første leveår, og får vokse opp under antatt gode omsorgsbetingelser. I tidlig førskolealder hadde de mer opp- merksomhetsvansker og problemer med å håndtere atferd og følelser enn ikke-eksponerte barn. De hadde også større pro-blemer i lek og samspill enn sine jevnaldrende i barnehagen. Dessuten lå de etter når det gjaldt kognitive og motoriske evner. Spesielt sårbare var de ruseksponerte guttene.

Likevel gir undersøkelsen grunn til å anta at tidlig, veile-det fosterhjemsplassering har hatt en viss positiv virkning. I motsetning til hva en finner i en rekke andre internasjonale studier av barn som fortsetter å bo i belastede miljøer, viser denne undersøkelsen en gradvis bedring av mental og moto-risk utvikling over tid. Et viktig poeng er at omtrent halvpar-ten av de ruseksponerte hadde god tilpasning og fungering, og at fosterforeldrene ikke var spesielt bekymret for dem.

Totalt sett bekrefter allikevel studien at bruk av tunge rus-midler i graviditeten kan føre til forstyrrelser i sentralnerve-systemet, og at disse kommer til uttrykk i barnas atferd, ikke bare gjennom en kort periode etter fødselen. Avhandlingen indikerer at mange fosterforeldre som har omsorg for slike barn, vil trenge kontinuerlig veiledning og støtte for å hindre at barna utvikler store atferdsproblemer. Fungering og utvik-ling hos deltakerne ble kartlagt ved hjelp av utviklingstester og spørreskjemaer.

Teksten sto på trykk første gang i Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 41, nummer 12, 2004, side

Kommenter denne artikkelen