En arrogant anklage om terror-støtte

Forståelse av menneskelig lidelse er kjernen i vår profesjon som psykologer. Når vi i ni måneder har vært vitne til lidelser vi ikke kan forestille oss omfanget av, bør dette vekke en dyp faglig følelse av både urettferdighet og empati. Over 38.000 mennesker er drept, hvorav over 15.000 er barn. I tillegg er over 80.000 skadet, og over 21.000 barn er savnet. At Garnes-Lunde (2024) ikke kan akseptere vår fordømmelse av denne påførte lidelsen uten å beskylde oss for kunnskapsløshet og ensidig aktivisme, forundrer oss.

At Garnes-Lunde ønsker å ta i bruk billige hersketeknikker for å trekke i tvil vår kunnskap og intensjon, får stå for hans regning. I sitt forsøk på å trekke vår troverdighet i tvil mener vi han snubler i åpenbare urimeligheter.

Vi ser ikke hensikten i å diskutere om intensjonen bak grusomhetene på Gaza tilfredsstiller Garnes-Lundes krav om folkemord. Vi har til forskjell fra ham våre tvil om at en folkerettsdomstol vil frikjenne en intensjon om folkemord basert på at befolkningen ble varslet om angrep via tekstmelding. Men vi er helt enige med ham om at dette er et massedrap. Så får resultatet av etterforskningen til ICJ (menneskerettighetsdomstolen) senere avklare riktig ordbruk.

En arrogant anklage om terror-støtte

Garnes-Lunde forsøker å gjøre vår fordømmelse av drap på sivile om til utilsiktet støtte til terror. Dette gjør han blant annet ved å referere til antakelser om at det skal være Hamas-medlemmer blant de drepte på Gaza. Ved å rette såpass grove anklager mot oss, uten noen saklig begrunnelse, forsøker han å ta oppmerksomheten vekk fra det faktum at det pågår en systematisk og totalt uproporsjonal krigføring mot en befolkning som er sperret inne på et lite område. Flere flyktningleirer og såkalte trygge soner har blitt målrettet angrepet. Lørdag 13.07.2024 ble flyktningleiren Al-Mawasi bombet i jakten på én Hamas-leder. Mer enn 90 sivile ble drept, over 300 såret. Vi mener nok at skarp fordømmelse av dette og lignende angrep neppe bør karakteriseres som utilsiktet støtte til terror (Wikan & Waaler, 2024).

Kritisk til en reelt demokratisk stat

Videre stiller vi oss undrende til artikkelforfatterens kritikk av vårt og BDS-bevegelsens (boikott, deinvesteringer og sanksjoner) ønske om en stat der alle borgere har samme status og samme rettigheter, det vil si det vi ellers stiller som krav til en reell demokratisk stat. Garnes-Lunde ser ut til å tro at en stat med like rettigheter for alle innbyggere vil føre til en fare for den jødiske befolkningen i Israel. Likevel virker han ikke bekymret over den faktiske realiteten: at Israel i dag gjennom lovgivning fremhever én religiøs gruppes status over alle andres. I 2018 vedtok Knesset (2018) «The Basic Law: Israel - the Nation-State of the Jewish People», en lov som sikrer særegne rettigheter for den jødiske befolkningen. Loven har som intensjon å sikre og fremheve statusen, kulturen og religionen til én religiøs gruppering (Fuchs, 2023). Vi lurer på hvordan Garnes-Lunde stiller seg til at denne særstillingen av jøder i Israel går på bekostning av rettighetene til andre israelske statsborgere som for eksempel muslimer og kristne.

Garnes-Lunde oppgir at hans «[…] viktigste ankepunkt mot debattinnlegget deres (Boutaleb & Rossland 2024, min merknad) er den totale mangelen på forståelse for de vedvarende konsekvenser det historiske jødehatet og angrepet 7. oktober har for jøder». Han kommer her med en påstand han, etter hva vi kan forstå, trekker ut av vår oppfordring om å sanksjonere staten Israel for sin okkupasjon, dokumenterte apartheidpolitikk og sitt plausible folkemord (eller som vi ble enige om: massedrap) på Gaza. For oss er det ingen motsetning mellom å forvente at psykologer tar til orde for en boikott av staten Israel, og samtidig ha forståelse for at israelske borgere, både jøder og ikke-jøder, opplever frykt. En frykt som har vært til stede både før og etter 7. oktober, også gjennom de 76 årene staten Israel har begått folkerettsbrudd.

På bakgrunn av de konsekvenser den høyreekstreme israelske regjeringens politikk har for både sine statsborgere og befolkningen på Vestbredden og Gaza, mener vi at det er vår plikt å sørge for at de presses av det internasjonale samfunnet til å innfri BDS-bevegelsens tre krav:

1. Ende okkupasjonen og rive den folkerettsstridige muren på Vestbredden
2. Anerkjenne den fundamentale retten arabisk-palestinske statsborgere av Israel har til like rettigheter
3. Respektere og legge til rette for de palestinske flyktningenes rett til retur til sine hjem og eiendommer som beskrevet i FN-resolusjon 194

Vi finner det betenkelig at Garnes-Lunde ser ut til å utelate alle andre borgere av Israel i sin kritikk av denne oppfordringen.

Boikott, deinvesteringer og sanksjoner er ikke en straff mot enkeltindivider, og er ikke et ekstremt tiltak. Det er et politisk og økonomisk virkemiddel for å presse en stat til å respektere grunnleggende menneskerettigheter og avslutte sin undertrykkende politikk. Norge boikotter og sanksjonerer allerede 27 land (Regjeringen, 2023) for brudd på folkeretten, og vi ser ingen gode argumenter for at Israel skal behandles annerledes.

Garnes-Lunde sitt ønske om å male et historisk bilde med enkle penselstrøk kommer tydeligst frem i påstanden «det var ingen krig før 7. oktober».

På samme måte som han snublende forsøker å betvile vår kompetanse ved å komme med halvsannheter, antakelser og feilslåtte anklager, avslører han at han ignorerer den historiske konteksten til fordel for en grov forenkling av virkeligheten. 

I motsetning til Garnes-Lunde har vi såpass tillit til våre psykologkollegaer at vi tror det går an å fordømme en stats krigsforbrytelser og plausible folkemord og samtidig evne å yte hjelp til alle pasienter.

Merknad: Ingen oppgitte interessekonflikter.