Vi ønsker ordentlig svar om selektiv solidaritet

Norsk psykologforenings (NPF) president Håkon Skard unnlater i sitt tilsvar (Skard, 2024) til oss (Abraham et al., 2023; Abraham et al., 2024) å besvare vår kritikk av foreningens aktivistiske linje og selektive solidaritet. Han skriver om humanisme, menneskerettigheter og beskyttelse av sivile i krig. Han sier at dette var grunnen til at NPF sluttet seg til demonstrasjonen «Hele landet for fred i Gaza» 16. desember 2023.

Våre innlegg omhandler hovedsakelig hvorvidt NPF har mandat til å ta stilling på en såpass partisk måte som her er gjort i en internasjonal konflikt, og hvordan dette vil påvirke norske psykologers arbeidsrom og omdømme. Implikasjonen av Skards tilsvar er at vi som protesterer mot NPFs fordømmelse av Israel – og primært Israel – i krigen mot terrororganisasjonen Hamas, ikke bryr oss om menneskerettigheter. Det forbauser oss også å lese at Skard reduserer det hele til en mengdesak når han skriver at «Noen spør oss hvorfor vi ikke gjør mer, andre spør om hvorfor vi ikke gjør mindre», og viser til våre innlegg «som eksempel på sistnevnte». Vi ønsker tvert imot at NPF gjør mer for å inkludere kolleger og klienter, som de aktivt nå ekskluderer med den politiske ensidige aktivistiske linjen. Siden vi ikke ser at Skard svarer oss på det vi tar opp, stiller vi nå helt konkrete spørsmål vi håper han vil besvare tydelig:

Tilfeldig og ekskluderende

1) Demonstrasjonen 16. desember 2023 inneholdt ingen direkte fordømmelse av Hamas, som i flere år har brukt palestinske sivile boliger, skoler og sykehus som våpenlagre. De har brukt ambulanser til smugling av våpen og terrorister, samt konfiskert nødhjelp, mat og medisiner (Ahmed, 2023; Blaff, 2023; Falk, 2023; FDD, 2023). Hva er grunnen til at NPF deltar i en demonstrasjon med så ensidige paroler, der Hamas’ systematiske misbruk av sivile og helsepersonell som levende skjold ikke ble fordømt?

2) Vi har pasienter, klienter og kolleger med forskjellig etnisk, religiøs og politisk bakgrunn, hvilket gjenspeiler Norges befolkning. Det kan tenkes at flere av dem ønsker tydelige uttalelser fra norske psykologer om konflikter eller internasjonale hendelser de berøres av. Eksempelvis bor over 60 000 ukrainske flyktninger i Norge som følge av Russlands angrepskrig av 2022. Russland forsyner Hamas med våpen og penger (Winer, 2023). Mange norske psykologer arbeider med traumatiserte ukrainske klienter. Har NPF tenkt over hvordan disse klientene reagerer på at norske psykologers fagforening ikke har tydelig fordømt Hamas?

3) Vi skal bry oss om menneskerettigheter, også i Midtøsten, skriver Skard, og bruker uttalelser fra FN og Verdens helseorganisasjon (WHO) som begrunnelse for sitt engasjement mot Israel. FN, WHO og andre humanitære organisasjoner har i flere år fordømt massive og groteske menneskerettighetsbrudd, manglende tilgang til nødhjelp og brudd på medisinsk nøytralitet som har rammet flere steder, herunder Syria, Jemen, Rohingya-minoriteten i Myanmar og uigurene i Kina. Hvorfor har ikke NPF sluttet seg til disse varskoropene på samme vis som foreningen nå gjør gjennom deltakelse i demonstrasjoner og høyt profilerte kampanjer?

4) Fem dager før Gaza-demonstrasjonen 16. desember 2023 mottok Narges Mohammadis familie Nobels fredspris i Oslo på vegne av Mohammadi selv, som i likhet med tusener av andre sitter fengslet i Iran (også dette i Midtøsten) fordi de ønsker demokrati og frihet. Ville det ikke være naturlig av NPF å slutte seg til protestene mot Irans ekstreme undertrykkelse av kvinner, seksuelle og religiøse minoriteter, nå som foreningen allerede er sterkt opptatt av Midtøsten og uttaler seg offentlig om en krig der det Iran-støttede Hamas (Skare, 2023) deltar?

5) Fagforeningen er en representativ organisasjon. Den skal speile bredden i dens medlemmers holdninger og syn, noe vi mener den nå ikke gjør. Denne debatten viser nødvendigheten av å få nedfelt retningslinjer for NPFs engasjement i internasjonale konflikter. Hvem skal koordinere dette arbeidet? I hvilken grad skal medlemsmassen tas med i slike kampanjer? Kan enkeltmedlemmer, eller enkelte grupperinger, utløse et slikt engasjement, eller skal alle varskorop fra FN, WHO og andre automatisk få NPFs støtte? Igjen spør vi: Har foreningen planlagt å innlemme dette arbeidet i vår organisasjonsstruktur på en ryddig og profesjonell måte, eller overlates dette til tilfeldighetene?

Ingen svar fra Skard 

Ut fra svaret vi fikk fra Skard, virker det som om NPF har valgt å ta tydelig stilling til en – og bare én – internasjonal konflikt. Er det ikke da naturlig at foreningen blir beskrevet som selektiv i sin solidaritet?