Dialogen psykologene må ta del i

Bjørnhild Stokvik og Arnhild Lauveng mener at behovet for tverrfaglig samarbeid og samarbeidskompetanse er svært relevant for psykologer både i arbeid med barn og unge og andre målgrupper. Det er vi enig i. 

Spørsmålet er hvordan opplæringen i tverrfaglig samarbeid best foregår. Stokvik og Lauveng argumenterer for at samarbeidskompetanse best utvikles i praksisfeltet, «(…) hvor psykologene også får mulighet til å observere ulike profesjonsutøvere i sin yrkesutøvelse», og at veiledning er den beste læringsarenaen for samarbeid på tvers. 

Vi er enige i at veiledet praksis er sentralt i spesialistutdanningen, og at psykologer har behov for et eget rom hvor de sammen med en psykologspesialist og i gruppe med andre psykologer kan videreutvikle sin profesjonsrolle. 

Individuell veiledning og psykologgrupper danner ramme for at psykologer blant annet får drøftet krevende erfaringer med tverrfaglig samarbeid. For mange psykologer opplever tverrfaglig samarbeid som krevende. Nyere kartlegginger viser at samarbeid på tvers av instanser og profesjoner er utfordrende, både i kommunen (Helland et al., 2021) og i spesialisthelsetjenesten (Stige et al., 2023). 

• Kanskje har dette også sammenheng med at kravene til samarbeid er høyere enn tidligere? 
• Kanskje er det et tegn på at opplæringen i tverrfaglig samarbeid i spesialistutdanningen bør forbedres? 

Vårt poeng er at det fins læringsmuligheter utover observasjon av andre profesjoner og drøftinger med de som har lik profesjonell bakgrunn som en selv. Når utvikling av samarbeidskompetanse og opplæring i tverrfaglig samarbeid er målet, mener vi det er god psykologisk praksis å være i direkte dialog med dem du skal lære å samarbeide med.  

Dette er også i tråd med tilgjengelig forskning om hvordan tverrfaglig samarbeidskompetanse best utvikles. Dersom læringsmålet er tverrfaglig samarbeid, mener vi det er behov for at Psykologforeningen godkjenner læringsarenaer hvor psykologer og andre faggrupper får undervisning sammen, kan dele erfaringer, reflektere og lære om hverandres kompetanse. Stokvik og Lauveng argumenterer mot denne type læringsgrupper med at «psykologene har en seksårig profesjonsutdanning. Dette gir et annet teoretisk og nivåmessig utgangspunkt enn f.eks. sykepleiere og andre høyskoleutdannede på bachelornivå». 

Her mener vi Psykologforeningen bommer på hva tverrfaglig samarbeid er. Samarbeid på tvers av profesjoner og instanser handler om å yte sammensatt hjelp med ulik kunnskap, ikke ulikt nivå av kunnskap. 

Psykologer har stort behov for samarbeidskompetanse. Tverrfaglig samarbeid kan læres. En viktig læringsmulighet er å være i direkte dialog med fremtidige samarbeidspartnere. Denne dialogen må psykologene være del av.