Utydelig om etikk fra sjefredaktøren

Katharine Cecilia Williams har den 20. februar en kommentar i Tidsskrift for Norsk psykologforening med tittelen Grenseløs etikk? I kommentaren tar hun opp flere interessante dilemmaer omkring presseetikk og fagetikk. Alt med utgangspunkt i diskusjonen i kjølvannet av at Hilde Rød-Larsen blir intervjuet i den danske avisen Information. Der hevder Rød-Larsen at en norsk psykiater tilbake i tid misbrukte legerollen til å skaffe seg seksuell omgang med henne mens hun var i en sårbar situasjon, og åpenbart syk og trengende.

Williams skriver innledningsvis: «På Facebook-grupper og i kronikker har fagpersoner tatt til orde for en gjennomgang av fagetiske kjøreregler, og for å få på plass strukturer som kan motvirke grenseoverskridelser. Dette er svært viktig.» 

Videre skriver hun at scenen skulle være satt for en verdifull utveksling mellom kollegaer, men at man i stedet har fått en polarisert debatt, og at påstandsformen har vært dominerende. 

Hun nevner imidlertid ikke hvilke bidrag i debatten hun mener er polariserende. Ikke noe om hvilke fagpersoner det gjelder, og hun eksemplifiserer ikke med et eneste sitat. 

Påstander uten dokumentasjon

Hele argumentasjonen blir dermed hengende som påstander uten dokumentasjon. Sikter hun til diskusjoner på lukkede Facebook-grupper, til faglig baserte innlegg i Psykologtidsskriftet fra leder av Fagetisk råd i Psykologforeningen, Mette Ekenes Garmannslund? Til diskusjoner om fagetikk mellom leder i Rådet for legeetikk, Svein Aarseth og undertegnede på Dagsnytt 18 den 9. januar, eller til noe annet? 

De eneste artiklene som Williams konkret viser til i sin artikkel, er artiklene av Sven Egil Omdal og Anine Kierulf. De tar begge for seg presseetiske problemstillinger som følge av stort medietrykk.  Det overrasker litt at Williams, som sjefredaktør i Psykologtidsskriftet, ikke nevner konkrete innlegg i debatten fra psykologer eller psykiatere, men uttaler seg sveipende og generaliserende om fagfolks bidrag.  

Temaet i Williams´ artikkel er presseetikk og fagetikk, men dette skilles ikke klart fra hverandre. Når hun skriver: «I dette tilfellet har saken blitt prosedert av personer som enten ikke er bundet av taushetsplikt, eller som ikke har tilgang på dokumentasjon», så går det heller ikke her fram hva hun sikter til.

Pressen, fagfolk eller varslerne? 

Varslere må høres

Artiklene fra fagfolk jeg har sett, har i stor grad søkt å belyse fagetiske problemstillinger som går langt utover denne spesifikke saken. I saken med psykiateren blir det gjennomgående tatt forbehold om at man ikke kjenner den i sin helhet. Slik jeg har lest og hørt leger og psykologer i intervjuer og artikler, har de vært opptatt av ønsket om å vise befolkningen, pasienter og andre fagfolk, at fagetikken tas på høyeste alvor. De har satt behovet for nøktern informasjon i sentrum. I tillegg har nok behovet for en nødvendig grenseoppgang når det gjelder hva vi fagfolk kan tillate oss, spilt en rolle.

Innlegget til Williams reiser mange diskusjoner. Hun trekker fram farene knyttet til stort vedvarende medietrykk mot den enkelte fagperson. Jeg vil imidlertid hevde at presseetikken også omfatter viktigheten av at sårbare personer, uten store nettverk, stor prestisje og stor makt, kan komme til orde. VGs sjefredaktør Gard Steiro var inne på dette i en diskusjon i Dagsnytt 18 med Anki Gerhardsen. Varslere skal også kunne høres. Det er viktig for vårt demokrati. Vi vet blant annet hvor viktig det har vært i metoo-sammenheng. Her ligger det altså presseetiske dilemmaer. 

Vi hadde ikke fått den viktige brede diskusjonen, blant annet om fagetikk for behandlere også utenfor behandlingsrommet, om Hilde Rød-Larsens varsel ikke hadde kommet ut til offentligheten. Da hadde vi heller ikke fått flere varsler, verken i den aktuelle saken, eller i andre saker som omhandler andre personer. Etter mitt syn er det viktig å huske at det høyst trolig er store mørketall når det dreier seg om overtramp fra psykiatere og psykologer. 

For meg er det åpenbart at vi trenger å kunne diskutere saker som inneholder store prinsipielle spørsmål på felles plattformer. Saker som dreier seg om tillit til fagfeltet. Saker som berører det å ivareta trygghet for nåværende og fremtidige pasienter. Helsetilsynet har sin oppgave, men det har pressen og offentligheten også. Sivilsamfunnet bør engasjere seg i slike debatter.

Hvem er «grenseløs»?

Overskriften i Katharine Cecilia Williams’ artikkel lyder: «Grenseløs etikk?». Her synes jeg at uklarheten i artikkelen hennes blir et enda større problem. For hva mener hun med «grenseløs etikk»? Er det fagfolkene som har uttalt seg offentlig, som er grenseløse? 

Jeg siterer: «Flere sider har også mennesker som er behandlere, hvorav enkelte sider som leves ut i den private sfære og utenfor kontortid. Det er ubestridelig at psykologer og psykiatere, i egenskap av sin profesjon, har en makt som vil virke inn i flere sammenhenger enn i den rendyrkede terapeut-/pasientrollen.

Dette er et fagetisk minefelt som strekker seg også utenfor seksuelle relasjoner. Men hvis jeg skal opptre i samsvar med at jeg er en maktperson i alle relasjoner jeg inngår i, vil jeg samtidig dyrke en ganske omnipotent rolleidentitet. Jeg synes ikke det er vanskelig å se hvilke fagetiske overslag det vil kunne få.»

Ydmykhet, ikke omnipotens

Her legger Williams inn et premiss som gir grunnlag for undring. For hvor henter hun det fra at hun skal opptre i samsvar med å være en maktperson i alle relasjoner hun inngår i? Er det noen som faktisk har hevdet det? Er ikke det som har blitt hevdet, snarere at fagetikken forteller oss at vi ikke skal bruke faget til å utnytte eller undertrykke mennesker som er tydelig lidende eller syke? Mennesker som har behov for hjelp og som søker oss med forventninger om hjelp, også når dette skjer utenfor den formelt definerte terapeut-/pasient-relasjonen? Ligger ikke dette allerede i fagetikken slik vi kjenner den? 

Ligger det ikke snarere en ydmykhet enn en omnipotens i en rolleidentitet som innebærer å være seg sitt ansvar bevisst i møte med lidelse, og å reflektere rundt dette ansvaret? 

Jeg mener at Katharine Williams i sin kommentar ender opp med å snu det viktigste på hodet. Diskusjonen om fagetikk har ganske riktig reist faren ved grenseløshet fra terapeuter når det gjelder seksualitet. Faren for grenseløs privatisering i møte med sårbare pasienter, har vært framme i diskusjonen. Diskusjonen har videre berørt temaer som omnipotens og maktmisbruk og farene for oss terapeuter i det å miste bakkekontakten. I Williams’ framstilling er det derimot fagetikken som sådan, som er grenseløs, og som fører til omnipotens og dermed er farlig.