Vi må unngå en reduksjonistisk psykiatri

Anne-Kari Torgalsbøen kommenterer mitt tilsvar til hennes essay med at hun ikke driver profesjonskamp, men at hennes anliggende er å få både leger og psykologer til å ta et mer tydelig profesjonelt lederansvar innenfor psykisk helse. Det siste støttes fullt ut. Problemene oppstår når Torgalsbøen vil gjøre leger til leverandør av somatiske og psykofarmakologiske tjenester. Noe av det som bekymrer meg er hvordan slike holdninger påvirker leger i utdanning, og hvordan faglig utvikling påvirkes hvis psykologer med slik forståelse av psykiatere blir ledere.   

Norsk psykiatrisk forening arbeider for å styrke psykiaterens posisjon og rolle i fremtiden, og et av målene er å styrke «generalisten»” som har bred klinisk kunnskap innenfor det biopsykososiale feltet. Vi anbefaler alle psykiatere å fordype seg i psykoterapi også med veilederkompetanse.

Vi ønsker ikke at psykiatriutdanningen skal ende i en reduksjonistisk funksjon som handler om å skrive ut medisiner og ta seg av somatikken, fordi dette kan føre til dårlig kvalitet i behandlingen. Gjennom krav til innhold, læringsmål og læringsaktiviteter i medisinstudier og videreutdanning i psykiatri skal psykiateren ha innsikt i og erfaring med hele pasientens behov. 

Psykiaterne skal ha spisskompetanse på psykofarmakologisk behandling og somatisk undersøkelse, men vi skal også dekke alle de andre behovene pasientene har, herunder et helhetlig blikk på hele pasientens liv, inkludert omgivelser, fortid pasienten har òg med seg andre premisser for livet. Det er ingen motsetning mellom den biologiske og psykologiske og sosialmedisinske/sosiologiske retningen innen den medisinske disiplinen psykiatri. Alt dette må sees samlet. Den kliniske erfaringen (inkludert somatisk og sosialmedisinsk) leger får gjennom studiet, i turnus og i spesialisering, innebærer en unik kompetanse i praktisk og psykologisk behandling av hele mennesket.