Retten til medisinfrie tilbud

VI BLE UMIDDELBART glade da det så ut som Jone Bjørnestad og Wenche ten Velden ville debattere vårt innlegg i aprilutgaven av Psykologtidsskriftet. Problemstillingen i vårt innlegg var at pasien­ters rett til å velge medisinfri behandling ser ut til å brytes når fagfolk vegrer seg for å hen­vise til slik behandling, jf. funn dokumentert i rapporten Legemiddelfri behandling – mitt liv, mitt valg! (KBT Midt, 2020).

Ofte vil det dreie seg om pasienter med psykoselidelser. Ikke desto mindre ble skuffelsen stor da vi opp­daget at Bjørnestad og ten Velden dessverre ikke berører problemstillingen vi brakte opp.

Elementær forskningsmetode

Vi diskuterte om vi faktisk skulle svare på et innlegg av denne typen. Spekket med det vi oppfatter som hersketeknikker, merkelapper, påstander om lemfeldig referansebruk, og annet. Omkring 70 prosent av teksten leser vi som dosering i elementær forskningsmetode, noe vi opplever som lite relevant. Det fristet å la innlegget passere. Men nettopp siden Bjørnestad og ten Vel­den ikke vil diskutere temaet, sammen med deres tilsynelatende oppfatning av dette som en forskningsteknisk problemstilling, gjør at vi mener det er riktig å utdype noen nye «selv­følgeligheter».

Som nevnt berører ikke Bjørnestad og ten Velden rettighetsspørsmålet. Da blir det van­skelig å forstå utsagn som: «Hvorfor skal vi da akseptere en slik praksis i psykisk helsevesen [sic]?», som annet enn at de synes å leve godt med at pasientrettigheter i de omtalte tilfellene ikke blir innfridd. Teksten er også et lite for­dekt forsøk på å kapre en definisjonsmakt for psykisk helsevern, som ikke ligger til forfatter­nes yrkesmandat som forskere. Det er derfor nærliggende å tenke at de kan ha misforstått sin rolle.

Vurderingsgrunnlaget

Det er ikke psykoseforskere som bestem­mer hvordan de faktiske helsetjenestene skal se ut, eller som vurderer forsvarlighet. Dette delegeres gjerne til fagdirektoratene, som sånn får en instruerende myndighet. Tjenesteutvikling i psykisk helsevern inklu­derer betydelig bredere vurderinger enn enkle forskningsspørsmål som effekt versus ikke effekt, god effekt eller dårlig effekt. Når faglige retningslinjer og veiledere utformes, utredes både rettslige, økonomiske og fag­lige komponenter. Menneske­ og pasientrettigheter veies også opp mot blant annet forsvarlighet. Forskning er altså bare én del av vur­deringsgrunnlaget. Satt helt på spissen er eksempelet med lungekreft, brakt på bane av Bjørnestad og ten Velden, ironisk nok heller til støtte for vårt syn på medis­infrie tilbud. Nettopp på grunn av menneskerettigheter, pasientrettighe­ter, retten til personlig integritet og til medvirkning i egen behandling kan man godt velge bort en cellegiftkur, og heller velge å dø. Når tiden kommer, får man like fullt palliativ behandling. Eksempelet er likevel fjernt fra problemstillingen.

Et annet og mer nærliggende eksempel er at vi i Norge, med ytterst få unntak, ikke tilbyr legemiddelassistert rehabilitering som eneste alterna­tiv til mennesker med en opioidavhengighet. Selv om substitusjonsbe­handling er internasjonalt anerkjent som «Best Practice», nekter vi altså ikke ruspasienter å forsøke medisinfrie behandlingsmetoder. På samme måte har pasienter med psykosetilstander rett til å velge sin behandling. Retten til å prøve noe som kan vise seg å være ubehagelig, og sågar føre til at sykdomssymptomer kommer tilbake. Og på samme vis som andre pasienter skal de kunne ombestemme seg og velge standard behandling dersom det viser seg bedre.

I stedet for videre polemikk inviterer vi heller Bjørnestad og ten Vel­den på wienerbrød og kaffe så snart pandemien tillater det. Forhåpent­ligvis kan vi da ha en mer fruktbar diskusjon om dette viktige temaet.

Vi kan gjerne også diskuterer forsknings metode. Men la oss holde det til pausene, eller helst en annen anledning, for det er ikke det dette handler om.