I et innlegg i Psykologtidsskriftet pekte jeg på at diversitet i lederteam skaper bedre beslutninger, noe som også gjelder Psykologforeningens presidentskap. Til dette svarer sittende visepresident Heidi Tessand at hun mener at merverdi i team best ivaretas med ulike roller og oppgaver. Jeg frykter at en slik forståelse av samarbeid i et topplederteam vil lede til for stor avstand i presidentskapet; at jeg driver med mitt og du med ditt. Etter mitt syn har presidentkandidat Håkon Skard og Tessand i utgangspunktet en gunstig komplementær profil. Men de løper en risiko om de ikke lykkes i å finne sammen om fellesnevnere som forener.

Nye problemstillinger

For Andreas Høstmælingens begrunnelse for å trekke sitt kandidatur, et kandidatur Tessand støttet, reiser nye problemstillinger. Som når han oppgir at han ikke kan akseptere premisset om at Psykologforeningen «er en medlemsforening som skal jobbe for medlemmenes interesser». Og videre: At han ikke aksepterer «Skards premiss om at medlemmene vet best selv hva som er godt fag». Når det første av disse premissene er nedfelt i organisasjonens lover som en demokratisk medlemsforening, var det riktig av Høstmælingen å trekke seg. Men også sistnevnte er en utfordring, da det er vanskelig å være medlemmenes fremste tillitsvalgte hvis man ikke har tillit til medlemmenes fagutøvelse og profesjonelle autonomi.

Problematisk

Da blir det problematiske når Tessand ga sin støtte til Høstmælingens kandidatur med begrunnelsen «vi deler de samme visjonene». Høstmælingen trakk seg fordi han opplevde at hans visjon var i strid med foreningens lover. Han erkjenner også at hans syn på medlemmenes faglighet ville vært splittende. Medlemmene fortjener at Tessand svarer ut om hun deler Høstmælingens syn, både på medlemmenes røst i foreningen og på medlemmenes faglighet. Dersom hennes uenighet med Skard er på et slikt fundamentalt nivå, blir jeg i sterk tvil om presidentskapet har de nødvendige forutsetninger for å produsere strategisk gode beslutninger.