Ingen automatikk i at god interessepolitikk = godt fag

Håkon Skard har i sin blogg utfordret tidligere presidentkandidat Tommy Sotkajærvis påstand om at foreningens prinsipper må forstås som gjensidig forsterkende (les Skards blogg-innlegg her). Jeg er enig med Sotkajærvi og har kritisert Skards alternative pyramidemodell. Hvis interessepolitikk skal være foreningens grunnmur, mener jeg det i praksis vil medføre en prioritering av ett prinsipp foran de andre. Argumentene i Skard  og Hanne Indregard Linds tilsvar skaper dessuten uklarhet: Ønsker de å prioritere, eller er de enig i at fag og interesser er likestilte prinsipper?

Fagpolitikk er foreningens meninger om hva som utgjør godt fag. Til syvende og sist er kvalitetsindikatoren på godt fag om pasienter og brukere har nytte av tjenestene. Interessepolitikk er foreningens meninger om hva som skal til for å ivareta medlemmenes interesser, hvor et sentralt element er lønns- og arbeidsvilkår. Vurderingen av god interessepolitikk avgjøres av om psykologene opplever sine egne interesser ivaretatt.

Vi må være så ydmyke at vi ikke legger til grunn at god interessepolitikk også automatisk ivaretar godt fag. De må vurderes hver for seg som selvstendige prinsipper og drøftes i forhold til hverandre før man utformer endelig politikk. Derfor er jeg helt enig med Lind at man må avgjøre i hver enkelt sak om det er interessepolitikk, fagpolitikk eller samfunnspolitikk som skal tre tydeligst fram. Og jeg er enig med Skard at foreningens politikk må samsvare med godt fag og etikk. Men da blir det også ulogisk å stadfeste at ett av prinsippene er viktigere – da har man bestemt seg på forhånd.

Jeg vil jobbe for at medlemmene har gode arbeidsvilkår. Det har de ikke i spesialisthelsetjenesten i dag. Jeg vil jobbe for at myndighetene forstår hva som er kriteriene for godt fag. Det tror jeg ikke de skjønner i dag. Jeg tror disse tingene henger sammen. Derfor er det like viktig.