Du er her

Psykoanalytisk forståelse av radikale islamister

ILLUSTRASJON Hilde Thomsen

Det vi med et psykoanalytisk blikk ser hos de radikaliserte, minner oss på at også vi selv er i fare for å bli radikalisert.

Publisert
5. september 2018

Det er ingen tvil om at 11. september står som en milepæl for oppblomstring av radikal islam. Et uklokt angrep på Afghanistan og en invasjon av Irak ledet av amerikanske styrker fulgte av terrorhandlingen, og begge bidro til å skape grobunn for vekst av fundamentalistisk islam, samtidig som regionen ble destabilisert økonomisk og politisk. Vi så også at en sekterisk konflikt mellom sjia- og sunni-muslimer blomstret opp, spesielt i Irak og Syria. Etter at de lokale diktatorene ble fjernet, oppsto det raskt et maktvakuum, og islamistiske terrororganisasjoner som Al-Qaida og etter hvert IS (Den islamske staten) fikk økt innflytelse i regionen. Også en svekkelse av middelklassen, ødeleggelse av infrastrukturen (inkludert akademia) og generell økende frustrasjon og utrygghet blant den lokale befolkningen bidro til vekst av fundamentalistiske tolkninger av islam.

Den utviklingen vi så i Midtøsten, preget hele verden, inkludert den vestlige sivilisasjonen. Dette berørte naturlig nok også den europeiske muslimen. For den europeiske muslimen (som kunne være arbeidsinnvandrer, annen-generasjonsinnvandrer med muslimsk bakgrunn, en flyktning eller en konvertitt) identifiserte seg med sine trosfeller utenfor Europa. Den økende skepsisen mot islam og muslimer i Europa forsterket allerede eksisterende utfordringer knyttet til integrering, og forsterket en følelse av ikke å høre hjemme i Vesten hos mange europeiske muslimer. Fundamentalistiske forkynnere åpnet sine armer og lokaler for muslimer også i Europa. De tilbød ikke bare religiøse prekener, men gruppetilhørighet, en ny identitet og en ny mening med livet. Og for noen: en radikaliseringsprosess som ledet inn i terror.

Du må være abonnent eller medlem av Psykologiforeningen for å lese videre.

Ikke abonnent? Få 12 papirutgaver og ubegrenset tilgang til alle digitale utaver for 1495 i året

Teksten sto på trykk første gang i Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 56, nummer 9, 2018, side 850-858

Kommenter denne artikkelen

Referanser

Bion, W.R. (1962). Learning from Experience. New York: Basic Books.

Klein, M. (1935) A contribution to the psychogenesis of manic-depressive states. I M. Klein: Contributions to Psycho-Analysis, 1921–1945. (s. 282–311). London: Hogarth Press.

Klein, M. (1958). On the development of mental functioning. I M. Klein: Envy and Gratitude and Other Works, 1946–1963. (s. 236–246). New York: Delacorte.

Ogden T.H. (1988). On the Dialectical Structure of Experiences – Some Clinical and Theoretical Implications. Contemporary Psychoanalysis, 24, 17–45.

Ogden T.H. (1989). The primitive edge of experience. New Jersey: Jason Aronson Inc. Northvale.

Segal, H. (1957). Notes on symbol formation. International Journal of Psychoanalysis, 38, 391–397.