Delt omsorg gir best oppvekst

I Psykologtidsskriftet nr. 3 2015 har Thomas Nordhagen og Kathrin Koch svart på Atle Fretheims spørsmål om det ligger kunnskap til grunn for Psykologforeningens råd om å vente med delt omsorg til barnet er tre år.

Det er gjort omfattende forskning de senere år som underbygger at delt omsorg gir barna best prognose for deres utvikling. Dette inkluderer store oppsummerende studier foretatt av anerkjente forskere som Bauserman, Gilbreth, Lamb, Warshak og Nielsen¹. Dette har ført til store endringer i amerikansk rettspraksis, og betegnes av American Psychological Association som et paradigmeskifte².

Oppsummert sier denne forskningen at delt omsorg fra barna er helt små, gir bedre emosjonell og atferdsmessig tilpasning, bedre selvfølelse, mindre depresjon og stress, bedre skoleresultater, bedre sosial tilpasning, bedre tilpasning til familie og til skilsmissen, bedre relasjon og kommunikasjon med fedre, og motvirker effekten av familiekonflikt. I motsetning til dagens dogme om at delt bosted forutsetter lav konflikt, synes forskningen å indikere at delt bosted kan kompensere for de konfliktene som er der. En rekke norske, skandinaviske og europeiske studier peker i samme retning³. Mai Heide Ottosen, seniorforsker hos SFI, Det Nationale Forskningscenter for Velfærd i Danmark, bekrefter disse funnene i et intervju⁴. der hun fastslår at denne nye forståelsen er i tråd med endringene av fars involvering i omsorgen av barn. Disse endringene er også blitt en selvfølge i Norge gjennom farspermisjonen, uten at det ser ut til å endre holdninger hos norske fagfolk.

De minste barna

Også når det gjelder de minste barna, er hovedbildet at omfattende foreldrekontakt, også i form av overnatting hos begge foreldre, er til barnets beste. Ikke minst ved at dette i betraktelig grad styrker sannsynligheten for at far fortsetter å være aktivt involvert i barnets liv etter som det blir eldre. Antagelig er nettopp risikoen for at far forsvinner ut av barnets liv, den statistisk største risikofaktoren for barns utvikling. En oppdatert psykologisk rådgivning burde særlig være rettet mot å forebygge dette og ikke være drevet av imaginære farer der tilknytning til bosted går foran tilknytning til far.

I sterk kontrast til dette gir FOSAP og Bufdir råd til både befolkning, rettsvesen, familievern og barnevern som peker i motsatt retning, og som skaper engstelse for at man kan skade barn med delt omsorg og overnatting i to hjem. I de første 18 til 36 levemånedene anbefales at barn for det meste bor og sover samme sted, og har «en hovedomsorgsperson». I brosjyren Samvær 0–3 gir FOSAP råd om at barn opp til ett år kan ha «hyppige» samvær for eksempel en gang i uken på dagtid, og at man kan utvide til overnatting fra annenhver til hver uke fram mot toårs alder. Dette er i tråd med norsk barneverns praksis med å sjalte ut fedre så raskt som mulig.⁵

Kochanska & Kim⁶ er blant forskere som har sammenliknet barns tilknytning til begge foreldre, og de tilbakeviser forestillingen om at tilknytning i hovedsak skjer til mor: «Begge relasjonene har noen unike og noen overlappende bidrag til barnets utvikling. Barn var ikke i større grad trygt tilknyttet til mødrene enn fedrene. Det å være trygt tilknyttet til en av dem hadde en sterkt beskyttende effekt mot mental helserisiko.»

Tvilsom forskning

FOSAP og Bufdir bruker nesten utelukkende studier på tilknytning og som har lav evidens når det gjelder barns psykiske helse på lengre sikt. I tillegg refererer de til noen internasjonalt sterkt kritiserte studier som grunnlag for sine råd. Tilknytningsstudier er generelt basert på observasjoner som kun gir et øyeblikksbilde av mor–barn-forholdet, og kan inneholde en rekke situasjonsbetingede feilkilder. Enkelte av undersøkelsene presentert av Koch og Nordhagen, anvender til og med mødres prenatale forestillinger om barnet som mål, andre anvender ikke-validerte mål som mødres selvscore av tilknytning. Tilnærmingen viser til monotropi-hypotesen fra 1950-tallet om at barnet først og fremst knytter seg til mor, og sier lite eller ingenting om det man egentlig burde måle, nemlig effekten av ulike bosteds- og samværsordninger på barns fysiske og psykiske helse over tid. Bufdir og FOSAP støtter seg også til forskningen til Tornello og McIntosh i sine råd til befolkningen. Disse er internasjonalt bredt kritisert for å undersøke marginaliserte familier og for ikke å holde vitenskapelig standard.

Hovedargumentet mot delt bosted har i tillegg vært vage påstander om at «vi trenger mer forskning», til tross for at det i realiteten foreligger en mengde forskning fra de siste 25 år. Særlig har Warshak-rapporten, som har hatt stor innflytelse internasjonalt, vært kritisert av norske psykologer^7,8. Ida Brandtzæg og Stig Torsteinson uttaler i Dagsavisen 26.5.16 at de 110 forskerne og fagfolkene bak rapporten egentlig ikke vet nok om små barn. Jeg går ut fra at dette faller på sin egen urimelighet.

Nielsens setter i artikkelen «Woozels»⁹ et kritisk lys på forskningen til McIntosh¹⁰ og Tornello¹¹. Tornello (2013) har valgt å undersøke et utvalg av hovedsakelig ikke gifte, fattige minoritetskvinner og menn med mye kriminalitet og rus, som altså overhodet ikke er representative for den allmenne skilte norske befolkningen¹². McIntosh bruker begrepet «delt omsorg» feil, og det er også problemer med reliabilitet og validitet i fire av seks av hennes målinger. Til og med tolkningen av de foreliggende data er slik at andre forskere finner helt andre svar ut av de samme data (Sokol, 2014)¹³.

Det er beklagelig at Psykologforeningens spesialister ikke forholder seg til evidensbaserte kriterier i sine råd til befolkningen. Også offentlige instanser som Bufdir burde vært forpliktet til å ta inn denne kunnskapen i sine råd i stedet for å la seg veilede av faglig prestisje og kunnskap basert på tradisjon og klinisk praksis. I forskningslitteraturen kalles dette GOBSAT, «good old boys sat around a table» – og ble enige om hva de skulle mene.