Først, gjør ikke skade

Stigma

Etter 22. juli var massemediene fulle av stigmatiserende karakteristikker av (personer med) psykisk uhelse, som «gærningene», «syk og gal» og «psykisk syke tiltrekkes av 22. juli»^[1]. Selv blant helsepersonell var det noen som kalte denne typen helseproblemer for «gal-skap». En slags forebygging mot fordommer var å intervjue noen som hadde fått samme schizofrenidiagnose som terroristen Anders Behring Breivik fikk. Morgenbladets journalist Lena Lindgren og Autismeforeningen var blant dem som uttrykte redsel for stigmatisering da Asperger ble foreslått som diagnose. Vi kan likevel ikke huske at noen forsvarte dem som har fått personlighetsdiagnoser.

Det kan virke som det er fritt fram å demonisere personer som har fått slike diagnoser, og da tenker vi ikke bare på sære kristenfundamentalister som tror «borderlinere» er besatt av demoner. Mediene omtaler sjelden personer med personlighetsdiagnose i fine ordelag, og også helsepersonell omtaler mange av disse personene på krenkende måter i det offentlige rom. På nettet blir den livstidsdømte svenske drapsmannen Helge Fossmo brukt som et eksempel på en med personlighetsforstyrrelse.

Tannlegepasienter

Fagbladet Den norske tannlegeforenings Tidende hadde i november i fjor informasjon til tannleger om pasienter med ulike psykiatriske diagnoser. Om personlighetsforstyrrelser og tannhelse sto det knapt noe mer enn «manipulativ, aggressiv, mytoman, upålitelig». Måneden før hadde samme tidsskrift en fin artikkel om et nytt hjelpetilbud til blant andre overgrepsutsatte, som kan ha problemer med å motta tannbehandling. Når vi vet at personer som har fått personlighetsdiagnoser, ofte er overlevere etter overgrep i barndommen, blir det vanskelig å forstå budskapet om pasientgruppen til tannlegestanden.

Psykologer har kunnskap om hvordan mennesker påvirkes. Derfor oppfordrer vi dere til i større grad å påvirke journalister og meningsytrere til ikke-stigmatiserende omtale av folk som sliter psykisk, mange på grunn av tidlige traumer.

Som terapeuter kan dere også bidra til at færre pasienter får tilleggsbelastninger ved stigmatiserende diagnoser. Robert Stolorow har i et blogginnlegg hos Psychology Today^[2] påpekt at å få en diagnose kan ofte være retraumatiserende, fordi pasienten igjen objektiveres og anses som «feil», mens vedkommendes egen opplevelse blir ugyldiggjort. Retraumatisering påført av hjelpeapparatet kan ha alvorlige og langvarige skadevirkninger.

Samarbeid

I spalten for personlige fortellinger i siste nummer av Tidsskrift for psykisk helsearbeid, skriver en kvinne at borderlinermerkelappen førte til at helsepersonells velvilje og omsorg for henne stort sett forsvant. Vi har hørt mange liknende historier, og vi mener at en diagnostiseringspraksis som ikke tillater brukermedvirkning, ikke hører hjemme i vår tid. Derfor ble vi glade for Tveitos forslag om å gjøre diagnostisering – i tilfeller hvor diagnose kreves – til et samarbeidsprosjekt.

Om helsepersonell skal etterleve prinsippet primum non nocere, kan man ikke bare kjøre på med diagnoser som øver vold mot Den andre.

stommeras@yahoo.no

vivianberg@live.no