Alle bør få kalle seg psykologer

I desemberutgaven av Tidsskriftet skrev mastergradsstudentene Madeleine Dalsklev og Karen Eimot at også mastere bør få kalle seg psykologer. Konkret foreslår de at helsepersonelloven endres slik at kun tittelen klinisk psykolog forbeholdes de med profesjonsutdannelse og ikke slik som nå, den generelle tittelen psykolog. Dette slår meg umiddelbart som rimelig.

Det har alltid stått for meg som urimelig at det etter norsk lov strengt tatt er ulovlig å omtale for eksempel en forfatter som en god eller stor psykolog. Det samme gjelder mange av de som har bidratt mest til utviklingen av psykologien. Som den nylig avdøde psykiateren og psykoanalytikeren Daniel Stern og nevrologen Antonio Damasio.

Ingen praktiske konsekvenser

Tittelen psykolog trenger etter mitt syn ingen spesiell beskyttelse og bør kunne brukes på linje med eksempelvis fysiker, biolog og sosiolog. Annerledes er det med klinisk psykolog. Det er etter det jeg vet utelukkende hensynet til psykologers kliniske virksomhet (sykebehandling) som har motivert gjeldende lovregulering.

I dag er begrepene klinisk psykologi og kliniske psykologer godt innarbeidet som betegnelse på denne virksomheten både i Norge og internasjonalt. Psykologforeningen har også definer skolepsykologer og arbeidspsykologer som kliniske psykologer, slik at en endring i helsepersonelloven til bare å gjelde kliniske psykologer vil ha få eller ingen praktiske konsekvenser. De som vil kalle seg psykolog, kan gjøre det, og det vil også være fritt fram for å kalle noen vi synes har gjort seg fortjent til det, for psykolog.

«Den tredje legeprofesjon» En slik endring har også den fordelen at profesjonsutdannelsen kan rendyrkes mot klinisk psykologisk virksomhet. Alt vil da ligge til rette for å ta de skrittene som måtte gjenstå for at klinisk psykologi sidestilles med klinisk medisin, og at klinisk psykolog kan befeste seg helt som «den tredje legeprofesjon» ved siden av lege og tannlege.

j-sle@online.no