Kvinnerettede tiltak virker best

Gjesteskribent Astrid Renland reiser noen viktige spørsmål i sitt innlegg om rus og kvinnelige stereotypier i marsutgaven av Tidsskriftet. Hun fremsetter også noen påstander om dagens rusbehandling som bør kommenteres. Renland bygger sin kunnskap fra gatenære tiltak i Oslo på nittitallet. Det kan virke som om hun mener at ingen ting har skjedd siden den gangen, og at all rusbehandling ligner den hun deltok i. Jeg kan berolige Renland: Rusfeltet forandrer seg stadig, og særlig i de siste årene har det vært en rivende utvikling på metode- og behandlingssiden.

Ikke kvinnetiltak

Men det som har stått nesten helt stille, er utbyggingen av gode kvinnetiltak. Sannheten er den at i dag får de aller fleste kvinner med rusproblemer sin behandling i tiltak der kjønn eller kjønnsspesifikk tenkning er helt eller delvis fraværende. Dette skjer til tross for at det både nasjonalt og internasjonalt er godt dokumentert at kvinnerettede tiltak gir bedre behandlingsbetingelser for kvinner enn det mer tradisjonell behandling gjør (Greenfield, Brooks & Gordon, 2007; Dahlgren & Willander, 1991; Ravndal, 1991). Ashley og medarbeidere (2003) analyserte for eksempel trettiåtte studier, der syv sammenlignet kjønnsblandet og kjønnsspesifikk behandling. Studiene viste at kvinnebehandling hadde best effekt målt gjennom både reduksjon av rusproblemer og økt psykisk mestring. Kvinnene i kvinnetiltakene gjennomførte også i større grad behandlingen enn kvinner som fikk behandling sammen med menn. Dette er viktige forskjeller, fordi grad av behandlingssuksess ofte henger sammen med det å kunne fullføre behandling. Det ble også rapportert en større reduksjon i seksuell risikoatferd. Kunnskapssenteret i Norge har lignende funn. I sin undersøkelse (Dalsbø, Steiro & Høie, 2009) konkluderte de slik: «det ser ut til at rusbehandling av kvinner i egne rusbehandlingsopplegg kan føre til redusert frafall fra behandlingsoppleggene og at det kan bedre den psykiske helsen. Materialet antyder altså at det kan være fordeler med å behandle gravide kvinner eller kvinner med små barn i egne rusbehandlingsopplegg.»

Feilslutning

Renland setter likhetstegn mellom offertenkning og kjønnsspesifikk behandling /tenkning. Det er etter min mening en feilslutning. Kvinnespesifikk behandling har ikke offerrollen som sitt fokus. Behandlingen er opptatt av å gi kvinner et tilbud der de selv velger behandlingsstrategier og veien ut av sine problemer. Men: Utallige undersøkelser har bekreftet at kvinner med rusproblemer er særlig utsatt for ulike overgrep. For mange vil derfor traumer knyttet til seksuell mishandling og vold være den viktigste drivkraften i behandlingen. Dette betyr ikke at behandlere innenfor rusfeltet betrakter kvinnene som offer preget av passivitet og hjelpeløshet, men som kvinner som trenger hjelp. Ikke overraskende viser klinisk erfaring at mange av disse kvinnene ikke ønsker å snakke om denne typen problemer med mannlige medpasienter til stede. Forståelig for de fleste, i alle fall for oss behandlere, sikkert også for Renland. Vi bør vel ha som etisk rettesnor at vi ikke tilbyr pasienter en behandling vi selv hadde takket nei til.

Vi mangler fremdeles mye kunnskap om dette, og status er at det ikke finnes noen entydig definisjon på hva som er god kvinnespesifikk behandling. Det finnes heller ingen gode kriterier for å vurdere om en kvinne har best utbytte av en «kjønnsnøytral» eller en kjønnsspesifikk behandling.

Komplekst

Det er i dag en allmenn oppfatning at ruslidelser ikke rammer helt tilfeldig, selv om ingen av oss er vaksinerte mot å utvikle avhengighet. Rusavhengighet er en kompleks tilstand som involverer genetiske, nevrologiske, fysiske, psykiske og miljømessige forhold. Dette gjelder både for kvinner og menn. Valg av behandlingsmetoder bør derfor alltid bli vurdert ut fra pasientenes behov og problemer, og ikke ut fra tiltakenes ideologiske overbygninger eller organisatoriske innretning.

kari.lossius@bergenclinics.no