Dyre spesialistkurs

I februarutgaven av Tidsskriftet ser vi at det er dobbelt så dyrt å høre Atle Dyregrov i Psykologforeningens regi i Bergen som å høre ham om samme tema i Nidarosseminaret noen dager senere. Dette gjelder så å si samtlige kurs annonsert i Tidsskriftet: Arrangert av Psykologforeningen koster de rundt 3000 kroner dagen; arrangert av andre institutter eller institusjoner koster de omtrent 1500 kroner eller mindre. I de fleste tilfeller godkjennes også disse kursene for spesialitet med det samme timetallet som foreningens kurs. Multipliserer vi spesialistreglementets rundt 30 nødvendige kursdager med de to satsene, ser vi at vår egen fagforening gjør spesialiteten 40 000–50 000 kroner dyrere enn kurs tilbudt av andre faglig seriøse kursarrangører.

Det er grunn til å spørre om hvordan denne kostbare differansen oppstår – og om den er nødvendig. Er den kommersielt begrunnet, slik at foreningen ønsker å tjene penger på sine medlemmers behov for faglig videreutvikling? Eller er den utelukkende nødtørftig for å dekke foreningens utgifter til kursvirksomhet? I førstnevnte tilfelle er det i mine øyne dypt illojalt overfor yngre kollegers ønske om å komme sterkest mulig inn i faget. I sistnevnte tilfelle må vi se skarpt på Psykologforeningens håndtering av utgiftene til kursarrangement. Er hele virksomheten overadministrert, holder man for dyre møtelokaler, betaler man kursholdere for høye honorarer?

Honorarspørsmål er interessant, men ofte tabubelagt. For tjener Karlsen og Mathisen det samme som Svendsen og Larsen når de holder fordypningsprogram? Tjener Dyregrov bare halvparten så mye på bortebane i Trondheim som på hjemmebane i Bergen? Og hva er det faktiske honorar per time eller per dag for kurs holdt av Psykologforeningen kontra kurs holdt av ulike faginstitutter? Foreningens kursoversikt i marsutgaven av Tidsskriftet navngir rundt 50 ulike kursholdere. Her er det åpenbart et stort arbeidsmarked. Men våger noen å fortelle om det er lønnsomt – og omtrent hvor lønnsomt det er?

clausf@online.no