Psykologforeningen politiseres

Det er debatt om hvilken rolle Psykologforeningen bør ha som profesjonsforening. Som det fremgår av mitt første innlegg, handler imidlertid ikke debatten om samfunnsengasjement versus snevert fokus på eget laug, slik president Hofgaard prøver å fremstille det. Uenigheten gjelder den politisering som ble vedtatt på Landsmøtet 2010 – etter lang tids arbeid fra Menneskerettighetsutvalget (MRU) for å dreie foreningens virke og psykologiens tema (se «Politisk psykologi» og «Menneskrettighetsbasert praksis» i TNPF nr. 2 og 12, 2009).

Rundt grøten

Hofgaard unnlater å forholde seg til min hovedinnvending mot denne kursendringen: Psykologforeningens monopolrolle på sentrale tjenester av faglig og fagforeningsmessig art til medlemmene. Når foreningen driver politisk aksjonisme utenfor det fagforeningspolitiske arbeidet, fremmedgjøres de medlemmene som måtte være uenige i disse sakene, samtidig som de vanskelig kan melde seg ut av en forening som har monopol på tjenester de er avhengige av. Dessuten reises et habilitetsproblem: Kan medlemmer som er uenige med «den politiske linja», være trygge på at deres sak vil vurderes objektivt når de henvender seg til foreningen, hva enten det gjelder arbeidstvister eller søknad om spesialistgodkjenning? At det kan reises tvil om dette, er nok til at det utgjør et problem.

Uryddig

Ikke alle ser problemet. Anthony Hawke gikk i forrige nummer til kraftig motangrep på meg og Morten Andersen for våre innlegg i debatten. Hawke skriver at han er «stolt av å tilhøre en forening som er blitt en viktig premissleverandør både nasjonalt og internasjonalt i spørsmål tilknyttet menneskerettighetene», og presenterer seg som psykologspesialist. Det hadde vært ryddigere om han samtidig hadde oppgitt at han faktisk er medlem av Psykologforeningens menneskerettighetsutvalg.

Lite lydhør

Jeg har forsøkt å reise en prinsipiell debatt om hva som bør være profesjonsforeningens oppgaver, og hva som bør ligge utenfor. Istedenfor å ta opp problemene jeg peker på, viser Hofgaard til at Psykologforeningen er en demokratisk organisasjon, og oppfordrer meg til å engasjere meg i min lokalforening dersom jeg ønsker å utfordre vedtak. Men debatt i Tidsskriftet er vel også en del av den demokratiske prosessen, er det ikke? Hofgaards manglende lydhørhet for kritiske innspill som fremmes fra utsiden av organisasjonsveldet, lover ikke godt for profesjonsforeningens fremtid.

mona.saugstad@vikenfiber.no