Du er her

Om presidenter, psykologer og universiteter

Det er problematisk når presidenten i Psykologforeningen ikke kan dokumentere sine påstander om økt antall klager på psykologer. Om han har slik dokumentasjon, bør han snarest legge den frem.

Publisert
5. februar 2011

DEBATT: PSYKOLOGERS KOMPETANSE

Presidenten i Psykologforeningen, Tor Levin Hofgaard, mener at direkte opptak fra videregående skole til profesjonsstudiet gir bedre psykologer. Holgersen og Pallesen har tidligere etterlyst dokumentasjon for denne påstanden, og skriver her at det er direkte feil når presidenten hevder at stadig flere psykologer klages inn for Helsetilsynet.

Presidenten i Psykologforeningen har i flere numre av Tidsskriftet argumentert for direkte opptak fra videregående skole til profesjonsstudiet i psykologi. Vi har etterlyst dokumentasjon som viser at man med en slik opptaksordning blir bedre psykologer enn ved opptak fra årsstudier i psykologi. Siden Hofgaard ikke svarer konkret på dette, antar vi at han uttaler seg uten evidens.

Presidenten sprer åpenbart negative og undergravende påstander om dem han er fagforeningsleder for

Feil

I Hofgaards magiske tankeverden er det tydeligvis avgjørende å begynne profesjonsrettingen på det første framfor det andre året i et seksårig løp. Siden han ikke ønsker å forholde seg til vår argumentasjon, tar vi derfor heller utgangspunkt i hans egen. Som når han i internavisen ved Universitetet i Bergen hevder at kvaliteten til norske psykologer tatt opp fra årsstudiet er dårlig:

Det er nemlig Norsk Psykologforening som får telefonene fra stadig flere medlemmer som har fått kritikk fra Helsetilsynet for mangelfull journalføring, for at de ikke kan lovverket, for at de ikke forholder seg til de retningslinjer som gjelder, for at de ikke gjør gode nok vurderinger eller ikke tar det overordnede ansvaret de er pålagt som selvstendige behandlere.

Problemet med denne påstanden er at den er helt feil. Vi har nemlig kontaktet Psykologforeningens fagetiske råd og Helsedirektoratet, som begge forteller at de ikke har registrert noe økende antall klager på psykologers virksomhet. Presidenten sprer åpenbart negative og undergravende påstander om dem han er fagforeningsleder for. Om Hofgaard derimot har håndfast dokumentasjon for sine påstander, vil det være fornuftig om han umiddelbart legger denne frem.

Forbauselse

Vi registrerer også med forbauselse at han leser våre påstander svært selektivt. I vårt innlegg i fjorårets oktoberutgave skriver vi at «vi har ingen motforestillinger mot, og finner det passende, at man internt i foreningen diskuterer det optimale innholdet i psykologutdannelsen i Norge». Da er det utrolig at Hofgaard i sitt tilsvar i novemberutgaven skriver:

Holgersen og Pallesen mener imidlertid at det både er feil at Psykologforeningen har en mening om utdannelsene, og feil at jeg som president i foreningen åpenbart påpeker at profesjonsstudiene har et utviklingspotensial med tanke på de nye kravene psykologer stadig møter.

Men det vi tydelig sa fra om, var at presidenten ikke burde diskreditere andres syn i opptakssaken som «samfunnsmessig uansvarlige». Hofgaards er etter vårt syn uverdig, der han i negative ordelag tilsmusser meningsmotstanderne. Og det uten annet grunnlag enn at vi har et annet syn på saken enn han selv.

Problematisk

Så til sist: Presidenten insinuerer at forhenværende dekana ved Det psykologiske fakultet i Bergen gikk av fordi hun ikke fikk flertall for sitt syn i opptakssaken da den ble behandlet i fakultetsstyremøtet. Dette er ikke riktig. Dekana trakk seg etter at en rekke ansatte ved fakultetet hadde uttrykt mistillit til hennes håndtering av saken. Blant annet inviterte dekana Hofgaard til fakultetsstyremøtet, hvor han fikk talerett, og både hun og Hofgaard beklaget senere i sterke ordelag det demokratisk fattede styrevedtaket i full offentlighet. Vi finner det problematisk at Hofgaard ikke viser større respekt for beslutninger i demokratiske organ som inkluderer medlemmer i psykologforeningen.

staale.pallesen@psyp.uib.no

Teksten sto på trykk første gang i Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 48, nummer 2, 2011, side

Kommenter denne artikkelen